Offentlige tjenestemenn nyter lovfestet beskyttelse som ikke finnes i privat sektor. Det skal noe til for å fjerne, flytte eller refse selv de mest udugelige. Aftenposten forteller idag om hvor absurd dette kan bli.

Man sitter stum og forbannet etter lesning, og spør seg: Er det virkelig rimelig å gi offentlige tjenestemenns så stor rett til å forsømme sine plikter, påføre folk lidelser og ignorere henvendelser fra overordnede?

Her om dagen dukket noen halvglemte erindringer opp. Jeg bodde noen år i Nord-Norge, i Fiolfjord - det fiolske, pleier jeg å si. For noen er oppvekst i slike bortgjemte avkroker noe de snakker nostalgisk om. For andre er det et mareritt som varer livet ut. Slik er det for meg.

Pussig med assosiasjoner. Man trekker opp persiennene og kikker gjespende ut på en vinterkledt Oslogate, der en mørkhudet pike, innpakket i langt skjerf, snakker koselig inn i mobilen sin. Mens hun strever med barnevogn i sneen. Det ser hustrig ut.

Og så tenker man straks på det fiolske. Og smiler under gjespet.

Hele fiolkysten var full av humorister. Fiolfjord, Gumpvåg og Gokkvik, humorister over alt. Jeg husker dem som litt vindskeive og fåmælte, med skinnhuan på snei. Med frostbitt rundt nesen fartet de langs fjordarmen på sparkstøtting, vel vitende om plikten som påhvilte dem når folk slo av en prat.

Trodde vi var ferdig med ham. Men denne Hemnes-ordføreren, vår alles prototypiske bonde på bytur, gir seg ikke. Nå vil han gjerne fortelle oss hva det betyr at noen kommuner i delstaten Massachusetts føler seg lurt av meglerhuset Merrill Lynch - lurt på samme måten som Hemnes følte seg lurt av Terra Securities: