Startside Alvorlig talt Litt av hvert «Igår jøder, idag muslimer»

«Igår jøder, idag muslimer»

E-post Skriv ut PDF

judenEn kort kommentar til debatten på Dagsnytt 18 idag, der Høyre-leder Erna Solberg og Venstre-leder Trine Skei Grande trakk paralleller mellom dagens skepsis til muslimer og gamle dagers antisemittisme. «Igår jøder, idag muslimer».

Postulatet virket ikke nøye gjennomtenkt. Kanskje det skyldtes tidsnød i et sånt program. De var mest innstilt på å få frem at mye av dagens muslimhets er uttrykk for at folk ikke ser enkeltmennesker, men snakker om muslimer som gruppe. Slik det ble gjort av antisemitter, ifølge Solberg og Grande.

Det virket, ærlig talt, ikke som noen av dem hadde noe særlig mer på føttene om hvordan antisemittismen oppsto, vokste frem, skiftet karakter og kuliminerte. De brukte det i hvert fall ikke i den sammenlikningen de gjorde. Det ble med: «Nå får muslimene skylden for alt, Vi ser dem ikke som enkeltmennesker.»

Slikt bør selvfølgelig påpekes og bekjempes. Skulle bare mangle. Det er gjerne et uttrykk uvitenhet og fordommer.

Men det er mange lag i den tematikken de valgte. Det er mange akser man kan følge. Jeg skal ta for meg én eneste akse. For å illustrere hvor komplisert temaet er, selv om man begrenser seg til antisemittismen frem til, si, 1910-20. Altså før det ble et statsanliggende.

Hvis man skal samtale vettugt om dette bør man ha oversikt over fremveksten av den historiske antisemittismen, fra folkelig grums om «de som drepte Jesus» til den «vitenskapelige» antisemittismen, som Hitler arvet fra Marr og Döhring m.fl. Og som bl.a. Hans Günther utformet som biologisk fundert raseteori.

Denne europeiske antisemittismen, som kuliminerte med nazismen, var primært en reaksjon mot moderniseringen av Europa: Det var en «rasepolitisk» kamp mot de nye liberale samfunn som vokste frem, mot frie økonomier, mot nymotens rasjonalisme og humanisme. En utvikling som jødene var symbolet for i Mittel-Europa.

Fordi Sentral-Europa, i større grad enn England, var avhengig av en parvenu jødisk middelklasse for å realisere en kapitalistisk omforming, ble omveltningene på folkemunne identifisert med jødene. Den folkelige rasismen kom fra dem som ble, eller trodde de ble, ofre for den raske økonomiske transformeringen. Det var en anti-modernistisk bevegelse, som avviste det intellektuelle og kulturelle landskap som vokste frem. Jødene ble oppfattet som motpoler til den hovedsakelig rurale, provinsielle og proteksjonistiske mentalitet i Sentral-Europa. Derfor utviklet den økonomiske og politiske liberalismen seg så sent i disse landene. Liberalismen slo egentlig aldri rot hverken i Tyskland eller Østerrike.

For ikke å snakke om i Russland, der tsarens menn rundt århundreskiftet pønsket ut nye måter å holde antisemittismen levende. For ved å ramme jødene, ville de ramme de moderne strømningene på det europeiske kontinent - jødepåfunnene - som var en trussel mot de gamle russiske maktstrukturer.

Alene i dette perspektiv blir det litt vrient å sammenlikne dagens skepsis mot islam og muslimer med antisemittismen. «Igår jøder, idag muslimer».

Posisjonene er for eksempel snudd på hodet: Verdigrunnlaget til det Islam som mange innvandrere bære med seg når de møter oss, samsvarer i foruroligende grad med verdigrunnlaget til dem som bekjempet fremveksten av det liberale Europa sist på 1800-tallet. Det er en realitet som det bare er dumt å tilsløre.

Som liberal, radikal europeer, av natur på de svakes side og med piggene ut mot bigotteri og dumhet, føler jeg meg «satt ut» i debatten som Solberg og Grande legger opp til. Fordi disse velmenende damer synes å hoppe over den historiske utviklingen av antisemittismen, og snakker som om vi med antisemittisme mener det folkelige grums som (stadig) lever i kriker og kroker, helst langt borte i huttaheiti, og ernærer seg av fordommer, overtro og fremmedfrykt. Og som like gjerne rammer afrikanere, kvinner, sigøynere, arabere, kinesere - you name it.

Men den antisemittisme vi referer til når vi etter 2.verdenskrig snakker og skriver om emnet, er noe helt annet enn generell uvilje mot det fremmede. Noe helt annet enn fremmedfrykternes problemer med å se enkeltindivider blant folk som er annerledes enn dem. Det burde Solberg og Grande ha tatt høyde for da de startet en så viktig og velment samtale.

Etterskrift: I den grad det finnes noen paralleller mellom antisemittismen og dagens muslimhets, finnes den på bortgjemte fora og blogger, der diffuse «intellektuelle» bedriver saker og ting som kanskje kan sammenliknes hva hva Marr, Dühring & Co bedrev. Men disse sakene preger ikke norsk offentlig ordskifte. Ikke engang kommentarspaltene i avisene vil jeg tro, uten å ha sjekket nøye

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy