Startside Omverdensproblemet Evigheten og åndene Inkompatibel igjen - like før 8.mars

Inkompatibel igjen - like før 8.mars

E-post Skriv ut PDF

tippekupongNoen ganger opplever jeg at ord, viten og logikk ikke strekker til. At jeg og en annen er inkompatible. Første gang som niåring, da en eldre fetter snakket om det fine med jenter. Æsj! Andre gang da jeg leste Herbert Marcuse. Siste gang - et par tiår siden - da jeg besøkte en eldre, ivrig tipper i det fiolske. Hans store drøm var å få tolv rette. Ikke måte på hvilken begivenhet det ville bli, hva han da skulle stelle i stand av gleder for sine nærmeste.

Det var bare det at han hver uke hadde de fem største favorittene ugardert på kupongen sin. Det slo ham ikke at det ville påvirke størrelsen på premien hvis han vant. Det slo han ikke at det hadde vist seg at de fem største favorittene sjelden går inn.

Så jeg, menneskevennen, ville gjøre ham en tjeneste ved å anbefale en enkel gardering av de fem største favorittene. For å øke vinnersjansen; for være med når store potter skulle deles. Det skar seg øyeblikkelig. Han ble irritert. «Mitt tippesystem er lagd av Norges største matematikere!» sa han.

Det var ingen spøk, han mente det. Hvorfor? Antagelig fordi det sto «matematiske systemer» i heftet fra postordrefirmaet. Og han hadde grunn til å tro at utregningene var riktige. Førsteklasses matematikk, altså. Og at det var «garantitabell» med på kjøpet, gjorde det svimlende avansert. Det var ikke bare store matematikere, men de visst dessuten hva de gjorde!

Nå ja, det endte godt. Jeg skremte ham med at vitenskapen hadde oppdaget atomer i norsk kjøtt. Det brøt isen. Men vi snakket aldri mer om tipping.

Déjà vu

Jeg leser Aftenposten idag og får den samme følelsen. Selv om settingen atter er ny. Jeg stilles overfor en ung, velutdannet kvinne, som sier hun er moderne muslimsk feminist. Kampsaken er å få lov til å iføre seg det samme religiøse symbolplagget som de mest notorisk misogyne tvinger kvinner til å bære i andre strøk på kloden. Samtidig som de kjeppjager dem fra offentlige rom, fra skoler og yrkesliv.

Det er som om Nora en dag skulle bli lei makroner og tarantella, si «Eureka!» til doktor Rank, og dra ut i verden for å finne «det vidunderlige», iført en lerkefuglhatt, mens hun nynner «Kjære min Torvald...»

Jeg innser at jeg er handikappet her. Det er nok en genetisk skavank jeg har. Det er umulig for meg å bortse fra at hijab er et symbol på kvinneundertrykkelse. På samme måte som burqa er det, kjørekortreglene i Saudi Arabia, polygamisekter i USA, lønnsskjevheter, rekruttering til styreverv.

Mer subtile former kan jeg diskutere, men ikke dette. Jeg orker ikke. Nekter å skrive norsk stil om «bruk av hijab i religiøs og kulturell kontekst». Det har vi mange nok bloggere som tar seg av.

En ting til: Det er ingen vits å gi meg dypsindige analyser om hva som er religion og hva som er kultur. Det er samme sak for meg. Jeg tror selvfølgelig ikke at noen sosiale mønstre er gudegitt og andre er menneskeskapt. Og hvis vi er enige om vi snakker om sistnevnte, da har du, med kultor/religion-skismaet, et større forklaringsproblem enn jeg har.

masterstudent- Gud vil ikke at jeg viser håret, sa nylig en journalist i Dagbladet.
Bær over med meg: Jeg kan ikke se det på annen måte enn at det nok er en mann som har sagt at Gud vil at denne journalisten skal skjule håret. Og at han og andre menn har utbrodert dette i kompliserte skrifter, som unger tvinges til å pugge.

Pussig nok har slike menn fått veldig slappe beskjeder fra Gud om menns bekledning og adferd. Tar jeg ikke feil, er det de samme mennene som har fortalt - gledesstrålende, vil jeg tro - at Gud sannelig sa at menn kan ha så mange koner de vil. Hurra og takk for det, Gud! De påkalte nok hverandre, og utveksler bekreftelser:
- Joda, jeg hørte også at han sa det.
De kan nok ha kjeklet litt om Gud sa 4, 16 eller 64 koner, for det blir fort mye vind og vanskelige lytteforhold når Gud flyr frem, vil jeg tro.

Ufattelig

At en universitetsstudent overhodet ikke problematiserer sin bruk av et så åpenbart uttrykk for kvinneundertrykkelse, det er for meg ufattelig. I hvert fall når hun vifter med det som et uttrykk for «moderne muslimsk feminisme».

Hun må gjerne for meg bruke hijab hvor som helst, når som helst. Men det støter meg intellektuelt at hun ikke - samtidig, også - innser at skikken utspringer av, og stadig er et levende symbol for, massiv kvinneundertrykkelse. Og så rasjonaliserer derfra. Har hun ikke vært i Islamabad, Riyadh, Kairo, Kabul?

Kanskje det er på tide å gi opp den vestlige tvangstanken av hijaben som undertrykkende?

Makan! Gå og fortell det til kvinnene i Swat-dalen, sier jeg.

Religiøse overveielser er heller ikke inne i resonnementet i Aftenposten. Hun smiler bare mot meg i et kledelig grønt hodeplagg. Det skaper stemmer i hodet:
- Kanskje ville mellomblått være kledelig, du? Denne bomullskvaliteten står så godt til huden din. Og hvis du danderer litt sånn her, da blir det virkelig chic - -.

Og det mens kvinner pryles rundt basarene på grunn av dette plagget, og mens opprinnelseslandet hennes er i ferd med å gå i oppløsning på grunn av religiøse dogmer. Hun synes det er viktig å innføre regionens religiøse uniformering også i Skandinavia. Hvorfor?
- Fordi! sier hun bare.

Jeg skjønner ønsket om å idntifisere seg med et symbol fra opprinnelseskulturen - noe som kan være frigjørende i forhold til det etno-europeiske presset. Men dette, de triumferende misogynes store symbolfane -? Kunne hun ikke valgt salwar og bluse?

Det finnes mange forskjellige måter å være undertrykt på. Og det er tungt å oppleve alle typer undertrykkelse. Jeg ble undertrykket av en usynlig maktutøvelse som opplevdes urettferdig. Denne usynlige maktutøvelsen hindret meg i å utvikle meg selv som en moderne og sterk muslimsk kvinne. Det var da jeg endelig bestemte meg for å begynne med hijab, at jeg opplevde hvordan det virkelig var å være undertykt.

Jeg forstår det. Det er en paradoksal innsikt her som jeg har sans for, og deler.

Jeg var den første jenta i familien som begynte med hijab, og jeg fikk ikke bare problemer på jobben men også med familien min. Likevel fortsatte jeg å gå med hijab. Betyr det at jeg er hjernevasket av noen mørke mullaer? Nei, tvert imot!

Jeg hører deg. Men hvis du ikke bruker hijab fordi noen menn har sagt at Gud har sagt at du skal bruke hijab, så har du stadig et forklaringsproblem. davisEr det opposisjon mot det kjønnsfikserte, vestlige vulgærsamfunnet vi snakker om? Med lår og pupper og lavpannet realitystar-grums så langt øyet kan se i medielandskapet? I såfall skjønner jeg det også. men, som sagt -. Forklar deg.

Jeg skjønner - noe

Jeg skjønner jo noe av det hun sier. Det minner meg om strømninger blant svarte amerikanere på 60-tallet. Afrofrisyre, Angela Davis, Stokely Carmichael. Avvisning av det eurosentriske. «Black is beautyful». Etter at svarte kvinner i generasjoner hadde glattet håret, kom det en fokusering på det afrospesifikke - det som hadde vært så mindreverdig. Det ble både frigjørende og identitetsskapenede. Jeg skjønner det der. Knytte neven og forlange alburom. Fnyse mot «the white man's thing».

Men så mister hun meg - for godt.
- På lik linje med kvinnene på 70-tallet er jeg bevisst som kvinne i min tid. For 30-40 år tilbake kjempet kvinnene for å vinne kontroll over sin egen kropp uten innblanding fra myndigheter, arbeidsgivere, familien og resten av samfunnet. Det er det samme muslimske kvinner gjør i dag, påstår hun.

Hæh -?! Hun snakker som om kvinneemansiperingen i «vesten» startet på 70-tallet. Som om jentene i mine gymnasklasser, toppløst solbadende, i miniskjørt, måtte kjempe for å unnslippe skjebnen som hjemmeværende sex- og fødemaskiner. Så vidt jeg husker var det ikke i våre tanker, og vi blåste i foreldre, arbeidsgivere og myndigheter.

Fordi vi nøt godt av en lang utvikling, helt fra opplysningstiden, fra noe som skvulpet sakte frem under liberalismen og industrialismen på 1800-tallet, avanserte med sufragettene, skjøt fart med «The Roaring Twenties» og «jazzalderen», og satte full fart i min gymnastid.

Jeg kan med min beste vilje ikke se at kvinner som velger hijab i Oslo 2009, gjør det samme som 70-tallsfeministene. Dere må gjerne gjøre det, bære hijab, for all de. Men ikke kom og fortell at dere gjør det samme som mine gymnasvenninner gjorde. Den blir for tjukk.

Og dette er en viktig posisjonering, fordi islams verdigrunnlag, slik det de facto fremtrer også i norske moskéer, i foruroligende grad samsvarer med verdigrunnlaget til dem som bekjempet fremveksten av det liberale Europa sist på 1800-tallet. Det har jeg skrevet om i en post her - og en her. Man burde heller konkurrere om å liberalisere islam, ikke om hvem som er mest tradisjonsbundet. Det hadde vært noe for en masterstudent i kriminologi.       

Slag i luften

På meg virker hun som en intelligent kvinne, som ser reelle problemer i sin virkelighet. Men som velger å forholde seg til dem med logisk inkonsistens - med slag i luften.

Det forholder jeg meg kritisk-ironisk til, selv om det skulle bli stemplet som nedlatende hovmodig. Jeg husker at også Angela Davis, i sin forbitrede kamp for alburom og frigjøring, gjorde rare slag i luften. Som det at hun var en hengivem talskvinne for Jim Jones. inntil han delte ut cyanid og gjennomførte en gigantisk selvmordsorgie i Jonestown, Guyana.

Men idag er hun en veltilpasset professor ved et universitet i California. Og Amerika er anneledes; Barack og Michelle Ombama bor i det Hvite Hus. Den tanken gjør at jeg ikke bekymrer meg så mye om min (temporære?) imkompabilitet med den unge masterstudent. Dette går nok bra, skal du se. Det går seg til, på sikt. Men vi bør nok ikke snakke mer om «moderne muslimsk feminisme» på en stund. (Jeg vet at Davis fortsatt synes Kuba er det beste eksempel på et vellykket land. Men slikt er bagateller. Fordi hun er i stand til å  begrunne det.)

--> erik ®

 

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (9)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy