Startside Omverdensproblemet Evigheten og åndene De vil kriminalisere meninger igjen

De vil kriminalisere meninger igjen

E-post Skriv ut PDF

UNCHRDen norske debatten om blasfemiparagraf løftes i disse dager opp på globalt plan - i tilspisset form. Det skjer mens FNs menneskerettighetsråd (UN Human Rights Council) i disse dager samles i Genève. Der vil Israel igjen bli utpekt som den verste menneskerettighetssynder på kloden. Det vet jeg, fordi rådet faktisk har vedtatt at israelske synder skal være et fast punkt på dagsorden i alle rådsmøter.

Jeg skal ikke ironisere over det. Israel, med amerikansk støtte, har stygge svin på skogen, og bør følges nøye. Men det kan bli litt ensidig, siden Darfur, Tibet, Tsjetsjenia, Nord-Korea og Zimbabwe aldri har vært på dagsorden i rådet.

Det kan selvfølgelig komme av at rådet kontroilleres av «Den islamske konferanse», Kina, Russland og Kuba, som holder omkring hverandre, og beskytter hverandre.

«The Secretary-General is disappointed at the council's decision to single out only one specific regional item given the range and scope of allegations of human rights violations throughout the world», sier Ban Ki-moon. Det samme sa Kofi Annan i sin tid, uten at rådet lot seg imponere.

Den store biten

Den store biten i rådets  arbeid er ytringfrihetens vilkår i verden. Derfor skvatt jeg ifjor sommer, da rådet vedtok en resolusjon som forandret rammevilkårene for FNs spesialrapportør for ytringsfrihet. Fra og med ifjor sommer inngår det nemlig i mandatet å rapportere om «tilfeller der ytringsfriheten misbrukes til å diskriminere på grunn av rase eller religion». I klartekst snakker vi selvfølgelig om tilfeller der islam kritiseres.

Så spesialrapportøren for ytringsfrihet har nå ikke bare til oppgave å rapportere når noen knebler ytringsfriheten. Han skal også være aktivt med å kneble den - hvis prestene ber om det. Resolusjonen ble fremlagt av Egypt og Pakistan, og ble vedtatt, mot vestlige protester. Seierherrer var igjen «Den islamske konferanse», Kina, Russland og Kuba.

Jeg skvatt en gang til sist sommer, da inviterte representanter for Association of World Education og International Humanist and Ethical Union tillot seg å kritisere visse sider av sharia i åpent rådsmøte. Det var spesielt stening av kvinner, beskyldt for utroskap, og skikken med barnebruder som ble nevnt som eksempler på menneskerettighetsbrudd. De islamske landene protesterte da øyeblikkelig, og avbrøt talerne.
- Islam will not be crucified in this Council! utbrøt Egypts delegat.
Rådspresidenten avgjorde straks at «only religious scholars should be allowed to discuss matters of faith». Det var da jeg skvatt.

Snedig anti-blasfemiparagraf

På disse dagers samling i Genève er den store saken å få vedtatt resolusjon 62/154, «Combating defamation of religions», fremsatt av Pakistan. Det skjer samme uke som landets regime inngår avtale med lokale talibaner om å innføre sharialover i Swat-dalen, forby pikeskoler og påby hijab.

Som Christopher Hitchens bemerker:
- This capitulation comes in direct response to a campaign of horrific violence and intimidation, including public beheadings. Yet the religion of those who carry out this campaign is not to be mentioned, lest it "associate" the faith with human rights violations or terrorism.

Årlige vedtak av denne blasfemiresolusjonen er en del av en handlingsplan som de 57 statene i «Den islamske konferanse» lanserte i 2005. Sponsorene hevder at hensikten med resolusjonen er å sikre at folk får dyrke sine religioner i fred. Dog er det kun islam og muslimers rettigheter som nevnes spesifikt.

I virkelighetens verden gir resolusjonsteksten ryggdekning for anti-blasfemilover i mange gufne land. Man kan der påberope seg FN-resolusjonen når religionspolitiet arresterer kjettere og avvikere - eller folk som på en eller annen måte «har krenket» prestene.

Rettslig bindende

Christopher HitchensÅrets store strid vil stå om resolusjonen skal bli rettslig bindende for FNs medlemsland. Teksten er nå gjort  litt mindre islam-sentrisk, og den knyttes opp mot internasjonale, juridiske instrumenter. Man understreker nødvendigheten av å bekjempe «defamation of religions, and incitement to religious hatred in general». Det klages også eksplisitt over at Islam «is frequently and wrongly associated with human rights violations and terrorism». Det vil man nå ha strafferettslige lovforbud mot - i alle verdens FN-land.

Vestlige land, inklusive EU, sier at en religion ikke kan nyte beskyttelse mot kritikk, fordi det vil kreve en juridisk kjennelse om at dens lære er «sann». Eventuelt at kritikken er «falsk». Selve termen «defamation» her en juridisk betydning og anvendelse i lands rettssystemer, som gjør termen ubrukelig i religiøs kontekst. «A defamatory statement» er mer enn et støtende utsagn; det er også et falskt utsagn.

Som om de ikke visste det! Anknytningen til gjeldende juridiske instrumenter er selvfølgelig bevisst. Man vet hva man gjør: Man vil gjøre anti-blasfemiparagrafen rettslig bindende for FNs medlemsland. Saudi Arabia, Pakistan, Egypt, Russland, Kina og Kuba skal belære oss om menneskerettigheter.

Det har satt Christopher Hitchens i affekt. Og jeg får vel vedgå at jeg i disse spørsmål stoler mer på Hitchens enn på «Den islamske konferanse».

«You see how the trick is pulled?»

I siste Slate avdekker han den snedige ordbruken, og hvilken kontekst den settes inn i.
- You see how the trick is pulled? skriver han, kortfattet og leseverdig.
- In Paragraph 6, an obvious attempt is being made to confuse ethnicity with confessional allegiance. Indeed this insinuation (incidentally dismissing the faith-based criminality of 9/11 as merely "tragic") is in fact essential to the entire scheme. If religion and race can be run together, then the condemnations that racism axiomatically attracts can be surreptitiously extended to religion, too. This is clumsy, but it works: The useless and meaningless term Islamophobia, now widely used as a bludgeon of moral blackmail, is testimony to its success, skriver Hitchens.

Ifølge sponsorene av anti-blasfemiresolusjonen er hensikten å bekjempe en omfattende islamofobi, ikke minst i vesten. Visstt finnes det, og visst bør det bekjemes - med vidd og argumenter og opplysning. Men jeg skal ha meg frabedt å bli stemplet som «islamofob» fordi jeg fnyser av resolusjon 62/154, «Combating defamation of religions».

La meg sitere Christopher Hitchens igjen:
- Just to be clear, a phobia is an irrational and unconquerable fear or dislike. However, some of us can explain with relative calm and lucidity why we think "faith" is the most overrated of the virtues. (Don't be calling us "phobic" unless you want us to start whining that we have been "offended.")

Jeg har omtrent samme slappe forhold til disse skjeggete imamers verdighet som jeg har til tyskerens, han som sprader rundt i Roma med artig hatt, og truer enkle mennesker med «Helvetes» plager hvis de bruker kondom.

Det er mange fine passasjer i resolusjonen, om mellommenneskelig forståelse og fredelig samarbeid. Skulle bare mangle. Men i siste instans sikter FNs menneskerettighetsråd, nå samlet i Genève, på å beskytte religiøse utsagn immunitet mot krenkelser - ikke mennesker. De vil begrense menneskers ytringsfrihet for å tekkes prelater, Og det får du meg ikke med på, ikke så lenge jeg er på frifot fra religionspolitiet.

> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy