Fusion - «jazzrock»

E-post Skriv ut PDF

Bitches BrewPå 60-tallets ble musikkscenen utsatt for en tsunami, som veltet institusjoner, rev opp det rotfaste og skylte vekk mye av det etablerte. Tenåringer som hadde øvd i garasjen noen måneder, fikk fritt spillerom til å glede andre tenåringer med låter som var så enkle at ingen fjortis følte seg utenfor. De fylte arenaer, tv-kanaler.radiostasjoner, platebutikker, aviser, blader, magasiner.

Ungdomsopprøret foregikk samtidig med en teknisk revolusjon innen elektronisk lydfremstilling, og et voksende konsumentmarked. Hver uke kom det nye millioner til som gjerne ville debutklikke sin lighter på en konsertarena, hyle ut sin glede over fyrverkeri og fargerike lysstråler, og ta sin første marihuanablås. Rockstjernene var de nye heltene.

Dette oppdaget faktisk plateselskapene, tv-stasjonene, platebutikkene og konsertarrangørene. Resultaten var at virtuose jazzmusikere, på akustiske instrumenter, plutselig gikk arbeidsledige. Selvfølgelig begynte noen av dem å mikse jazzens form og teknikk med rockens elektriske instrumenter, og med rytmen i platebarometrenes soul og R&B.

Miles igjen

Atter var der Miles Davis som var primus motor. Etter å ha deltattt i bebop-revolusjonen sammen med Charlie Parker, populariserte han jazzgenrene cool ("Birth of the Cool"), hardbop (Walkin') og modaljazz ("Kind of Blue"). Nå ville han kombinere jazz med popelektronikk.

I 1963 hadde den originale kvintetten fra 1955 forlatt ham, og han satte sammen en helt ny besetning: Saksofonisten George Coleman, pianisten Herbie Hancock, bassisten Ron Carter og batteristen Tony Williams. Wayne Shorter ertsttet Coleman i 1964 i det som ble kalt Miles' andre store kvintett (1963-68). Dette bandet spilte inn fire studioalbum: E.S.P. (1965), Miles Smiles (1966), Sorcerer and Nefertiti (1967) og Miles in the Sky (1968).

milesDet var i sistnevnte album at Miles introduserte elektrisk piano og elektrisk gitar. Han eksperimenterte videre i 1968-albumet "Filles de Kilimanjaro", der Chick Corea og Dave Holland erstattet Hancock og Carter.

Året etter presenterte Miles Davis full elektronisk instrumentering i albumet "In a Silent Way" (1969) - som også ble inspirasjonskilde for såkalt "ambient music". Han hadde med folk som skulle komme til å prege fusiongenren: Wayne Shorter, Herbie Hancock, Chick Corea, Josef Zawinul, John McLaughlin, Dave Holland og Tony Williams.

I 1970 utkom albumet "Bitches Brew". Det ble lagd ved at de faste musikerne og gjesteartister spilte inn små små bruddstykker i studio, og så ble det hele mikset i hop av Miles og en dyktig lydprodusent.

Dette var Miles Davis brudd med jazzen, og overgang til rockscenen. Hertter reiste han rundt til samme arenaer som Rolling Stones og David Bowie, og opptrådte for titusenvis hylende fans - ikledt sine nye, hippe kostymer og designsolbriller.

70-tallets fusionscene ble dominert av folk som hadde spilt på Miles' fusionalbum: Tony Williams' "Lifetime", Joe Zawinuls "Weather Report", John McLaughlins Mahavishnu Orchestra, Chick Coreas "Return to Forever" og Herbie Hancocks "Headhunters", Dessuten bør man nevne Larry Coryell og Billy Cobham.

En bekjennelse>

weatherReportJeg må komme med en bekjennelse: Jeg lider av en genetisk skavank. Jeg har samme forhold til "jazzrock" som jeg har til "fiskemarmelade" og "kjøttsorbet": Jeg er altså ingen entusiast. Jeg kan selvfølgelig nødes, men jeg vil helst slippe unna.

Enda verre: Jeg er heller ingen stor beundrer av de lydene man kan lage på elektrisk gitar. Jeg synes det er festlig og flott i et bluesnummer, jeg danser gjerne til det. Men jeg sitter sjelden ned og lytter til tre-fire elektriske popgitarer og slagverk, uten piano-, blåsere og bass.

Så du skjønner hvor markant jeg er satt utenfor dette mektige aspekt ved tilværelsen -?

Selv Weather Report var meg totalt uinteressant, uansett hvilken epoke man snakker om. For meg var det åpenbart at det var toppmusikere, som ville inn på popmarkedet. De var sikkert geniale utviklere av synthlyd, jeg tror deg, jeg tror deg. Men min interesse for de finere detaljer ved utviklingen av snorkelyder på synthesizer, er begrenset.

Når jeg hører "Birdland" fra suksess-albumet "Heavy Weather" (1977), blir jeg flau. Det slår meg at det ville vært mer givende å høre Holmestrand Veivesens Sangkor fremføre "Ola Glomstulen". Musikken er så banal at man får lyst til å kvele noen.

Derfor betyr ikke navn som Joe Zawinul og Jaco Pastorius noe særlig for meg. Jeg har samme forhold til dem som jeg har til Heinz Brunkberder og Donald Humpington - som for alt jeg vet kan være geniale nyskapere innen permafrostgeologi og numerisk analyse. Fremragende, utmerkete mennesker, sikkert, men det de holder på med, interesserer meg rett og slett ikke.

Chick Corea og "Return to Forever" er noe man danser til. Jeg har flere av albumene, men det har aldri falt meg inn å spille dem når jeg vil lytte til musikk. Samme med mesteparten av det Herbie Hancock her drevet med.

Når det er sagt: Det er jo en hærskare av fusionmusikere som jeg setter stor pris på - i jazzsammenheng. Jeg nevner i fleng Gary Burton, Carla Bley, Michael og Randy Brecker, Billy Cobham, Chick Corea, Herbie Hancock, Jack DeJohnette, Dave Holland, Les McCann, Wayne Shorter, John Scofield, Sadao Watanabe.

På bakgrunn av min genetiske skavank er det nok klokt at jeg ikke sier mer om fusion.

Forrige: «Frijazz» 

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (5)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy