Jeg er fascinert av debattanter som trekker paralleller mellom dagens skepsis til muslimer og gamle dagers antisemittisme. «Igår jøder, idag muslimer», sier de. For de har rett - på en pervertert måte, som de oftest ikke skjønner selv.

De har selvfølgelig grunnleggende rett. Mye av dagens mest høylytte skepsis og hets bunner i uvitenhet, dumhet og fordommer. Jeg har stor sympati for at dette påpekes. Men de tar også grunnleggende feil, og røper en fortvilt mangel på historisk innsikt og forståelse.

Min påstand er at de skjønner ikke fremveksten av den historiske antisemittismen, slik den utviklet seg fra folkelig grums om «de som drepte Jesus», til den «vitenskapelige» antisemittismen som Hitler arvet fra Marr og Döhring m.fl.

Den nye europeiske antisemittismen, som kuliminerte med nazismen, var primært en reaksjon mot moderniseringen av Europa: Det var en «rasepolitisk» kamp mot de nye liberale samfunn som vokste frem, mot frie økonomier, mot nymotens rasjonalisme og humanisme. En utvikling som jødene var symbolet for i Mittel-Europa.

Fordi Sentral-Europa, i større grad enn England, var avhengig av en parvenu jødisk middelklasse for å realisere en kapitalistisk omforming, ble omveltningene på folkemunne identifisert med jødene. Den folkelige rasismen kom fra dem som ble, eller trodde de ble, ofre for den raske økonomiske transformeringen.

Det var en anti-modernistisk bevegelse, som avviste det intellektuelle og kulturelle landskap som vokste frem. Jødene ble oppfattet som motpoler til den hovedsakelig rurale, provinsielle og proteksjonistiske mentalitet i Sentral-Europa. Derfor utviklet den økonomiske og politiske liberalismen seg så sent i disse landene. Liberalismen slo egentlig aldri rot hverken i Tyskland eller Østerrike.

I dette perspektiv blir det ytterst vanskelig å samtale om Europas møte med islam og muslimer, hvis samtalen innledes med «Igår jøder, idag muslimer». Fordi posisjonene nå er snudd på hodet: Islams verdigrunnlag samsvarer i foruroligende grad med verdigrunnlaget til dem som bekjempet fremveksten av det liberale Europa sist på 1800-tallet.

Som liberal, radikal europeer, av natur på de svakes side og med piggene ut mot bigotteri og dumhet, føler jeg meg oftest hjelpeløs - satt ut - i denne debatten. Fordi disse velmenende debattantene hopper over den historiske utviklingen av antisemittismen, og snakker som om vi med antisemittisme mener det folkelige grums som (stadig) lever i kriker og kroker, helst langt borte i huttaheiti, og ernærer seg av fordommer, overtro og fremmedfrykt. Og som like gjerne rammer afrikanere, kvinner, sigøynere, arabere, kinesere - you name it.

Men den antisemittisme vi referer til, når vi etter 2.verdenskrig, snakker og skriver om emnet, er noe helt annet. Det er det som setter meg ut i slike debatter. De ignorante, men indignerte, vinner gjerne - for de har så kjappe, enkle  og «positive» svar.

--> erik ®