Startside Nettperler Heinz Flug Tiden tar, tiden forgår

Tiden tar, tiden forgår

E-post Skriv ut PDF

klokkeI dag ble jeg utsatt for noe guffent. Jeg ble stoppet på gata, av en vilt fremmed mann. Ikke at han virket shabby og så suspekt ut - på ingen måte - han virket nesten sjenert da han uten ansiktstrekk spurte om hva klokka var. Og det viste jeg, den var 18.52.12. Men jeg fikk meg ikke til å si det på en slik nerdete måte at «klokken, den er atten femtito tolv».

Jeg ble stående, både litt overrumplet og granskende og se på ham. Og jo mer jeg stirret, jo mer ordentlig og pertentlig virket han. En sann pedant. Kanskje skulle han rekke toget, som hvis det gikk presis, hadde avgang 18.56.00. I et slikt perspektiv ville det være så godt som intetsigende om jeg slurvete svarte «snart sju». Mannen, hvis ansikt matchet den smakløse grå dressen og det slitte mørke slipset, kremtet.

Det var nok det eneste tegnet, jeg antar han var i stand til å formidle bak den ekle fasaden, som ga utrykk for hva som hadde plaget meg lenge. Stillheten. Klokken hadde passert 18.53 med noen sekunder og jeg måtte gjøre hva en mann måtte gjøre. Jeg måtte komme med et svar, krype til korset, si det som det var og det raskt:
«Beklager, men jeg har ingen klokke».

Og som en forklarende tilføyelse «du skjønner jeg er allergisk mot nikkelforbindelser, jeg får slik eksem av klokker og selv bare klokkereimer med stålspenne og..»

Jeg tror neppe han forstod, eller hadde evne til innlevelse som gjorde ham i stand til å forstå, han hastet videre fortere enn han kom.

Tiden tar, tiden forgår
gi meg tid, gi meg en vår
hvor jeg ferdes, når jeg trår
der jeg er - leg mine sår

Av Heinz Flug - 10. oktober 2000 - no.alt.frustrasjoner

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine