Startside Alvorlig talt Fremtidsredaksjonen Den syltynne banalismen 2000-2045

Den syltynne banalismen 2000-2045

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Den syltynne banalismen 2000-2045
Skuddene i Taiwan 2014
Venstrebildet ute av fokus
Denne globaliseringen
Er det noen brunskjorter her -?
USA - krympet, men oppegående
En blinkende knapp på verdensvesten
Alle sider

bokomslag

1. La Belle Époque

(Fremtidsredaksjonen) Oslo mars 2046: De spinnville 70- og 80-årene viste at intet er for idiotisk til å fenge. Dolly Parton lå på Top 20 og AKP bekjempet undertrykkelse og utbytting ved å støtte Mao og Pol Pot.

Sterkere kan det vel ikke bli -?

Da Gorbasjov fikk Nobels trøstepremie for sitt dristige forsøk på å hoppe over en grøft med to hopp, endte det med en språklig ulykke og starten på en æra. Ord bare forsvant ut av språket. "Kapitalisme" og "Klassekamp" - forduftet. Men vi fikk La Belle Époque (deuxième).

Det var herlig dekadente år fra 1993 til 2013, da internett var et fritt, globalt nettverk, Steigan og Sjue holdt kjeft, bloggere skrev om sine underliv, alle ble samfunnsvitere, foraktet USA og vulgær kommers, overtrakk kredittkortet og fulgte cappuccinoruten til Santiago de Compostela.

Folkevandringene ga krydderselgerne nye markeder, Sigurd Allern ble det frie ords vokter, makten i verdensøkonomien krysset Stillehavet, kyr på slakterier fikk prestevisitt og verden ble en global landsby. I Europa var det idyll, materiell overflod, optimisme, kulturblanding og evig fotball. Selv været var godt i november.

Noen vil alltid våke

idiotene

Men noen vil alltid våke, bekymret og besluttsomme. Nei, jeg tenker ikke på Hylland Eriksens strev med den syltynne universalisme. Ikke engang på på Bush, Rumsfeld og Cheney,disse slette romerske herskerne, som idag forbannes av israelere i neo-diaspora, og kultureliten i Kurdistan, Mesopotamia og Erak-Arabi, restene av gamle Irak.

De som mer enn alle andre satte den onde spiral i sving. Og som så utsøkt demonstrerte «det liberale dilemma» - når liberalismen blir grunn og ekstrem: «They hate our freedom» - så vi bomber dem til frihet og demokrati. Shock and awe, man! You've got 48 hours to leave Dodge City!

Jeg tenker på trollmennene og trollkvinnene, som hentet gamle, mugne ord opp av grøften (verb, substantiver, pronomener), samlet dem i en veldig kjele og renset dem, la dem til tørk på solflekker, dypt inne i urørt skog, og etter syv fullmåner hentet dem (verb, substantiver, pronomener), pusset dem med sitt vidundermiddel, stakk en rose i knapphullet, og banket på min dør igjen, med de to eldgamle (men nå nettopp ferdigpussede, ny-skinnende) skjellsord: «Ny-liberalisme» og «ny-liberal globalisering».

Gamle, snart krokryggede, AKP-lektorer ble økonomieksperter i Attac, og tente atter lys i unge øyne. Til kamp mot ny-liberal globalisering!

Bøyd over bøker lette de unge drømmen frem igjen, slik den engang strålte, om en vismanns gylne penn. De hatet disse romerne. De avskydde «ny-liberal globalisering». Men mest av alt foraktet de sosialdemokratiet - spytt!

Halsstarrige bloggere, som kamerat Vredesmæl, resiterte Lenins «dekadense-teori» fra forrige sekelskifte: Hurra! Hurra! Kap... Ny-liberalismen er nå bevislig kaputt! Hurra!

Fordi Trotskij, tosken, påsto at kapitalismen stadig kunne skape teknologiske fremskritt og akkumulere kapital, døde han jo brått av slikt tullprat. Og Stalin gjorde det så vitnefast at det var han selv (og Lenin og kamerat Vredesmæl) som hadde rett. Hurra!

Selv uten Imelda Marcos

Debattklimaet i Belle Époque var underlig. Tidligere pleide venstresiden å dominere debatten, vittig, skarpskodd og poengtert. Men nå var det et ork å skumme sossenes ordgraut. Resonnementene hang sjelden på greip, det var mye inkompetent sludder, sant og si. Men ortografien kunne være munter.

vampusBlåbloggere skrev bedre, var vittigere, mer poengterte, og hadde flere par sko. Selv når man overser Imelda Marcos.

Etter at premissleverandørene i den klassiske sosialismen ble musikk- og mediedirektører, eller trakk seg dypest inn i Akademias pauluner, senket det seg en emmen, grå tåke over den diffuse sosseflokk.

De snakket ikke gjerne om Peking, Pyongyang, Minsk, Havana og Harare. Men den gamle arrogansen bevarte de. «Fuck off!» hvis det ble pirket borti tøvet. «Gjesp!» hvis de ble blottlagt.

Rødbloggerne var enige om fire ting: At det var de mest intelligente som søkte til samfunnsvitenskapelig fakultet. Helt klart! At en myk verdensrevolusjon var veien å gå for å redde klima og miljø. Det ville nemlig, utvilsomt, ende med hjertevarme økologer i sjefsstolene når blodbadet var over. Pluss at offentlig sektor bør være lønnsledende, og markedsøkonomi forbys; priser burde bestemmes av en varm, god komité.Tenk for atte!

Sorry, fem ting: USA er vemmelig - spytt!

Ellers brukte de mye tid på å bistå imamer med å krampeholde landsbyens grep om innvandrerne.
- De lagde jævlig mye krøll, ja. Bestemor pleide å si «Helvetes tullinger»! sier formannen i Norsk Bondelag, Ahmet al-Mohammad, den stolte far til verdensmesteren i kombinert 2045.

Andre gang som farse

I Norge kuliminerte det med kampanjen "Apell: La vårs gi de, en lærepenge!", og kamerat Vredesmæls flammende tale i Birkelunden april 2011. Det var samme uke som Hylland Eriksen lanserte sin første bok om den bredbente makrominimalismen.

Kamerat Vredesmæl ble jo fengslet flere år senere for kolonialfascistisk kulldioksid-avvik under vennskapsbesøk i Brasil, og tvangsarbeider nå med å slukke lysene i favelaene hver kveld, for å flombelyse statuen av "Vår Elskede Leder".

rumsfeldtI april 2011 ble også Donald Rumsfeld, den lille mannen som ville lære Saddam hva det betyr å kødde med en Patton, så ulykkelig spist av kameler i Old Europe Zoo, da han åpnet burdøren til det han antok var Abu Ghraib-fengselet, knep øynene sammen, saluterte gorillaene, og gestikulerende forklarte dem det dypt komplekse, og vanskelig fattbare, i sitt forehavende.
«Historien gjentar seg, først som tragedie, andre gang som farse», sa Marx.



 

De som leste dette, leste også: