Startside Alvorlig talt Fremtidsredaksjonen Den syltynne banalismen 2000-2045

Den syltynne banalismen 2000-2045

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Den syltynne banalismen 2000-2045
Skuddene i Taiwan 2014
Venstrebildet ute av fokus
Denne globaliseringen
Er det noen brunskjorter her -?
USA - krympet, men oppegående
En blinkende knapp på verdensvesten
Alle sider

bokomslag

1. La Belle Époque

(Fremtidsredaksjonen) Oslo mars 2046: De spinnville 70- og 80-årene viste at intet er for idiotisk til å fenge. Dolly Parton lå på Top 20 og AKP bekjempet undertrykkelse og utbytting ved å støtte Mao og Pol Pot.

Sterkere kan det vel ikke bli -?

Da Gorbasjov fikk Nobels trøstepremie for sitt dristige forsøk på å hoppe over en grøft med to hopp, endte det med en språklig ulykke og starten på en æra. Ord bare forsvant ut av språket. "Kapitalisme" og "Klassekamp" - forduftet. Men vi fikk La Belle Époque (deuxième).

Det var herlig dekadente år fra 1993 til 2013, da internett var et fritt, globalt nettverk, Steigan og Sjue holdt kjeft, bloggere skrev om sine underliv, alle ble samfunnsvitere, foraktet USA og vulgær kommers, overtrakk kredittkortet og fulgte cappuccinoruten til Santiago de Compostela.

Folkevandringene ga krydderselgerne nye markeder, Sigurd Allern ble det frie ords vokter, makten i verdensøkonomien krysset Stillehavet, kyr på slakterier fikk prestevisitt og verden ble en global landsby. I Europa var det idyll, materiell overflod, optimisme, kulturblanding og evig fotball. Selv været var godt i november.

Noen vil alltid våke

idiotene

Men noen vil alltid våke, bekymret og besluttsomme. Nei, jeg tenker ikke på Hylland Eriksens strev med den syltynne universalisme. Ikke engang på på Bush, Rumsfeld og Cheney,disse slette romerske herskerne, som idag forbannes av israelere i neo-diaspora, og kultureliten i Kurdistan, Mesopotamia og Erak-Arabi, restene av gamle Irak.

De som mer enn alle andre satte den onde spiral i sving. Og som så utsøkt demonstrerte «det liberale dilemma» - når liberalismen blir grunn og ekstrem: «They hate our freedom» - så vi bomber dem til frihet og demokrati. Shock and awe, man! You've got 48 hours to leave Dodge City!

Jeg tenker på trollmennene og trollkvinnene, som hentet gamle, mugne ord opp av grøften (verb, substantiver, pronomener), samlet dem i en veldig kjele og renset dem, la dem til tørk på solflekker, dypt inne i urørt skog, og etter syv fullmåner hentet dem (verb, substantiver, pronomener), pusset dem med sitt vidundermiddel, stakk en rose i knapphullet, og banket på min dør igjen, med de to eldgamle (men nå nettopp ferdigpussede, ny-skinnende) skjellsord: «Ny-liberalisme» og «ny-liberal globalisering».

Gamle, snart krokryggede, AKP-lektorer ble økonomieksperter i Attac, og tente atter lys i unge øyne. Til kamp mot ny-liberal globalisering!

Bøyd over bøker lette de unge drømmen frem igjen, slik den engang strålte, om en vismanns gylne penn. De hatet disse romerne. De avskydde «ny-liberal globalisering». Men mest av alt foraktet de sosialdemokratiet - spytt!

Halsstarrige bloggere, som kamerat Vredesmæl, resiterte Lenins «dekadense-teori» fra forrige sekelskifte: Hurra! Hurra! Kap... Ny-liberalismen er nå bevislig kaputt! Hurra!

Fordi Trotskij, tosken, påsto at kapitalismen stadig kunne skape teknologiske fremskritt og akkumulere kapital, døde han jo brått av slikt tullprat. Og Stalin gjorde det så vitnefast at det var han selv (og Lenin og kamerat Vredesmæl) som hadde rett. Hurra!

Selv uten Imelda Marcos

Debattklimaet i Belle Époque var underlig. Tidligere pleide venstresiden å dominere debatten, vittig, skarpskodd og poengtert. Men nå var det et ork å skumme sossenes ordgraut. Resonnementene hang sjelden på greip, det var mye inkompetent sludder, sant og si. Men ortografien kunne være munter.

vampusBlåbloggere skrev bedre, var vittigere, mer poengterte, og hadde flere par sko. Selv når man overser Imelda Marcos.

Etter at premissleverandørene i den klassiske sosialismen ble musikk- og mediedirektører, eller trakk seg dypest inn i Akademias pauluner, senket det seg en emmen, grå tåke over den diffuse sosseflokk.

De snakket ikke gjerne om Peking, Pyongyang, Minsk, Havana og Harare. Men den gamle arrogansen bevarte de. «Fuck off!» hvis det ble pirket borti tøvet. «Gjesp!» hvis de ble blottlagt.

Rødbloggerne var enige om fire ting: At det var de mest intelligente som søkte til samfunnsvitenskapelig fakultet. Helt klart! At en myk verdensrevolusjon var veien å gå for å redde klima og miljø. Det ville nemlig, utvilsomt, ende med hjertevarme økologer i sjefsstolene når blodbadet var over. Pluss at offentlig sektor bør være lønnsledende, og markedsøkonomi forbys; priser burde bestemmes av en varm, god komité.Tenk for atte!

Sorry, fem ting: USA er vemmelig - spytt!

Ellers brukte de mye tid på å bistå imamer med å krampeholde landsbyens grep om innvandrerne.
- De lagde jævlig mye krøll, ja. Bestemor pleide å si «Helvetes tullinger»! sier formannen i Norsk Bondelag, Ahmet al-Mohammad, den stolte far til verdensmesteren i kombinert 2045.

Andre gang som farse

I Norge kuliminerte det med kampanjen "Apell: La vårs gi de, en lærepenge!", og kamerat Vredesmæls flammende tale i Birkelunden april 2011. Det var samme uke som Hylland Eriksen lanserte sin første bok om den bredbente makrominimalismen.

Kamerat Vredesmæl ble jo fengslet flere år senere for kolonialfascistisk kulldioksid-avvik under vennskapsbesøk i Brasil, og tvangsarbeider nå med å slukke lysene i favelaene hver kveld, for å flombelyse statuen av "Vår Elskede Leder".

rumsfeldtI april 2011 ble også Donald Rumsfeld, den lille mannen som ville lære Saddam hva det betyr å kødde med en Patton, så ulykkelig spist av kameler i Old Europe Zoo, da han åpnet burdøren til det han antok var Abu Ghraib-fengselet, knep øynene sammen, saluterte gorillaene, og gestikulerende forklarte dem det dypt komplekse, og vanskelig fattbare, i sitt forehavende.
«Historien gjentar seg, først som tragedie, andre gang som farse», sa Marx.


 

2. Skuddene i Taiwan 2014

Det var en lukrativ fordel å kunne telle i de første årene av 2000-tallet. Aldri har penger vært tjent enklere enn da. «Blackout for kinesisk økonomi? Mangel på energi truer veksten i Kina», sto det i dumme aviser høsten 2004.

Aha! Oljeprisene vil stige kraftig!
- Ikke mulig! Fordi ...blablabla", svartes det fra alle hold.
- Tull, sa jeg.

kina vokser
Det var ingenting som truet veksten i Kina. Alt annet måtte rette seg etter det ene faste punkt: Vekst i Kina. Jeg tjente meg rik i de årene. Oljeprisen vil stige så mye og så lenge som nødvendig for å sikre vekst i Kina. I 2006 var den over 80 dollar fatet.

Darfur? Sorry FN, intet Sikkerhetsrådsvedtak! Kina må ha oljen sin fra nyinvesteringene i Sudan. Gå og avverg folkemord et annet sted!

Man måtte forstå det som skjedde i Midtens rike hvis man skulle forstå den økonomiske utviklingen i Norge, Europa og verden. Napoleon hadde rett. «La Kina sove, for når hun vekkes vil hun riste verden"».

Ingenting kan stoppe Kina - uten kineserne selv. Men «fjellet er høyt og keiseren langt borte», som kinere sier. Så det vil, etter mine beregninger, ikke skje før i 2089-2093, når Midtens store rike imploderer. En eller vil da stå og rope «Tear down this wall, Mr. China chief!» - på spansk, arbisk eller russisk.

Det store bildet

Når vi idag, i 2046, ved innledingen til det som nok blir en langvarig kald krig, ser tilbake på «skuddene i Taiwan» (2014), som startet "den lille handelskrig» (2014-18), fødte «den arabiske revolusjon» februar og oktober 2017), og siden «den store handelskrig» (2039-45), er det lett å se kimen til det som skjedde

I USA var underskuddet på driftsbalansen med utlandet det store problem. Sparepenger fra kinesiske husholdninger ble sendt over Stillehavet for å finansiere amerikansk overkonsum, mens den kinesiske sentralbanken lagret amerikanske statsobligasjoner.

Alle visste at dette ikke kunne fortsette. Medisinen ble en planmessig nedskrivning av dollaren, økt sparing, og tilpasning av økonomien på et lavere aktivitetsnivå. Fra 2011 ble det skapt nasjonal konsensus rundt «New Direction» - en radikal myorientering av handels- finans- og utenrikspolitikken, for å håndtere, og tilpasse seg, de nye realitetene i verdensøkonomien.

Amerikanerne så lyset, og brettet opp ermene.«Shrinked to fit, with muscles!». var slagordet. Men landet var splittet i et republikansk sør og et demokratisk nord, og hadde bare delvis realisert intensjonene i «New Directon»" da skudden smalt på Taiwan.

Og allerede i 2006, da kinesiske ubåter plutselig dukket opp rundt amerikanske hangarskip i Sørkinahavet, var meldingen klar: «Ikke engang tenk på å forsvare Taiwan og Japan» -.

kinesisk drageKina ble verdens største økonomi, målt etter kjøpekraft, i 2016. Seks år senere var Kina størst målt i markedsverdi. Sist i 2020-årene ble den kinesiske interessesfæren ledende innen teknologiutvikling. Fra 2030-årene har Kina vært klodens ubestridt sterkeste militærmakt.

Medaljen hadde en bakside. Lederne maktet ikke å tøyle vekstraten, fordi man av mange grunner ikke lot valutaen få reell verdi. Man var politisk tvunget til å utvikle stadig nye regioner i landet. Landsbygdens fattigfolk strømmet inn til byene i mengder, som ikke kunne kontrolleres med annnet enn fortsatt eksplosiv vekst. Den kinesiske ledelsen prøvde å klamre seg fast til den løpske dragen den hadde skapt.

EU var i dyp krise allerede før 2010. Den fransk-tyske aksen hadde sørget for den politiske viljen, og tysk økonomi for kraften. Men det tyske lokomotivet fikk motorfeil, og da EU-grunnloven ble avvist av folket, forsvant også gløden i det storslåtte prosjekt.

Seriøsiteten forsvant da Frankrike og Tyskland ustraffet fikk lov til å jukse med reglene, og bryte stabilitetspakten, selve grunnlaget for unionen. Og oppslutningen ble undergravd sa man altfor raskt sluste inn tidligere østblokkland, med alvorlige strukturproblemer, og en mobil arbeidsstokk som oppfattet lavlønn som manna fra himmelen.

Ingen overraskelse

De som kunne lese og telle visste alt dette allerede i 2006. Intet av dette burde være det minste overraskende for politisk interesserte i Belle Époque.

Det man ikke så lett kunne forutse, var den brutale fremferden til de smilende kinesere. Det burde man selvfølgelig ha forutsett.
Kina var en korporativ stat, med konfutiansk-leninistisk retorikk, grov korrupsjon, enorme klasseskiller, statskontroll på alle plan, brutalt politi, som slo ned tusenvis av landsbygdopprør hvert år, Det eneste som ga makthaverne legitimitet, var den raskt voksende middelklasses parole: Ikke rugg båten! Veksten må fortsette!

Kina gikk styrket ut av den lille handelskrig i 2018. Ved å dumpe amerikanske statsobligajoner til araberland, Stor-Russland og Sør-Amerika, knyttet man viktige handelspolitiske alliansebånd. Gikk ut av den store handelskrig som verdens enste supermakt, økonomisk, teknologisk og militært.

Kina var det nye Romerrike i 2045.

1 2013 var bare 200 millioner kinesere delaktige i eventyret, ti år senere 300 millioner. Kravet til lederne nå er å sluse 50-60 millioner nye fattige landsbygdfolk inn i eventyret hvert år, for å hindre at skipet veltes. Det krever råvarer, det krever brutalitet. Og det krever stabile eksportmarkeder.

Valget mellom å bygge renseanlegg eller sluse inn 50 nye millioner i velstanden? Du spør. Gjett.

Ingen overraskelse at kineserne liker kontrollerbare markeder best. Det har de ved båndene til andre korporative diktaturstater. Den glupske appetitten har gjort Afrika til et kinesisk vasallkontinent, der Sino-Afrikansk Fellesskap setter spillereglene. De raner Afrika i raskt tempo. På samme måte som victoriatidens koloniherrer, innsetter de sine marionetter, og belønner dem med småpenger.

Den kinesiske modellen, diktatur med korrupsjonsbefengt «markedsøkonomi», er her like populær som i Sør-Amerika og de arabiske land.

Ny-kolonialismeAfrika fikk aldri muligheter. John Coltranes, Miles Davis' og Charlie Parkers storslåtte kontinent, må nok vente hundre nye år for å kunne gi sine innbyggere det de fortjener.

EU var primært et sentraleuropeisk politisk prosjekt, preget av tenkningen fra de to europeiske storkriger på 1900-tallet. Intensjonene var gode, og prosjektet kunne ha fått en annen skjebne, hvis franske interesser ikke hadde dominert. Idag, etter at det hule, franske elitokrati har kollapset, «les 5000» er blitt avslørt, uthengt og fengslet, og Frankrike er «Europas sørgelige barn», som «Sino-African Observer» nylig skrev, er det vanskelig å fatte at de storfranske ambisjonene fikk lov til å være så dominerende - helt inn i havariet.

Fordi det var et politisk prosjekt, ble de økonomiske aspekter ignorert, i grandios stil. Ikke bare en vanvittig kostbar og ulønnsom ruraløkonomi, som var provoserende konkurranseforvridende i globaløkonomien. Men også en dårlig planlagt innlemmelse av til dels førindustrielle, tidligere østsoneland.

Hele dette stolte byggverk kollapset ved avslutningen av første handelskrig. Europa revnet igjen. Spikeren i kisten var feilgrepet med en felles valuta. Man hadde hatt behov for en fleksibel pengepolitikk, som kunne ha fanget opp ulike problemer i de enkelte land.


 

3. Venstrebildet ute av fokus

Mark Twain«You cannot depend on your eyes when your imagination is out of focus», sa Mark Twain.

Hadde ikke bildene på venstresiden vært så ute av fokus, kunne kanskje de nye, voksende økonomier i begynnelsen av århundret ha blitt sluset inn i en fungerende verdensøkonomi. Og satt presedens for andre land, som famlet seg frem.

Ved konsekvent å holde samtalen ut av fokus, sørget de for å
- forhindre økonomisk tilpasning til globale realiteter, og skape unødvendig økonomisk nedgang;
- bistå Kina med å overta det globale hegemoni på en mer hensynsløs måte enn nødvendig, ved å velte arbeidet med vettuge spilleregler:
- legge hindringer i veien for europeisk-atlantisk samarbeid, og bidro til å skape unødige problemer i de svakeste deler av Europa;
- sementere og konservere arkaiske strukturer i deler av innvandrerniljøene, noe som skapte gnisninger og utenforskap, selv for tredje- og fjerdegenerasjons nordmenn;
- legge lokk på den åpne debatt om helt naturlige samlivsproblemer, noe som ga mer langvarige integrasjonsproblemer enn nødvendig;

Alle som kunne telle visste allerede i 2006 hva utfordringene de neste tyve- tredve år ville bli. Men ellers vettuge mennesker insisterte at det var fremmedfrykt, omlegging av sykelønnsordningen og lokalisering av sykehus som var de store saker. De teller nok ikke så mye på samfunnsvitenskapelig fakultet.

Jeg levde selv i den tiden. Norske bloggere var kjekke mennesker, som elsket elektrisk gitar med fyrverkeri og flomlyskastere, var snille med katter og barn, støttet Amnesty International og Leger Uten grenser, syntes Attac hørtes kult ut, og ellers ergret seg over Dagbladet og TV2.

Noen ble mer styrt av forakt for et eller annet enn av sunn sans. Husker jeg ikke feil, var det særlig forakten for FrPs schäferhunder, som jagde og spiste fattigfolk, mens Siv Jensen organiserte bokbål i konsentrasjonsleieren sin bak huset.

Og avskyen for den massive, livsfarlige rasismen i Norge - for den var den vel -? Den fikk i hvert fall SVs ungdommer til å markere årsminnene for Krystallnatten, starten på systematisk jødeforfølgelse i Hitler-Tyskland. Med tente lys og blussende kinn - foran muslimske butikker. Intet mindre.

Nå var det vel ikke så mange SA-folk å se rundt der, bare en og annen AKP-lektor som kikket frem,bak hushjørnet.

"Historien gjentar seg, først som tragedie, andre gang som farse".

De tåpelige års verste blondinevits

De brydde seg ikke om økonomi og handel og industri og slikt guffent. Nitti prosent av dem var nok ansatt i det offentlige, og opptatt av mer hjertevarme saker. Penger, det var noe man fikk av far og mor, og etterpå i årsbudsjetter. Ka farsken! Det løste seg alltid, hvis man sto på krava, og organiserte en demonstrasjon.

blondinevits- Jeg savner svar på hvor kapitalismen fungerer, sa SV-prinsessen Kirsti Bergstø i 2006, dengang leder i Sosialistisk Ungdom. Og vant prisen for årets verste blondinevits, med gullkant.

Fungerer ikke noen steder. Ikke noen steder! Hører dere!

Hun smilte ikke engang skjevt, selvironisk. Err'u gærn! Og ingen gadd vel spørre henne om hvor sosialisme og kommandoøkonomi hadde maktet mer enn å gjøre fattigdom, forsøpling og ufrihet likelig fordelt. Hun var en som trodde, en kvinne med en misjon.

I valget mellom henne og blåbloggeren VamPus, holder jeg VamPus i hånden, da som nå. Selv om vi nok er uenige om mye. Men i det aller viktigste spørsmål, om en fri økonomi som basis for et fritt samfunn, er vi tilstrekkelig på linje. Skulder ved skulder mot det mest spinnville, farlige SV-idiotiet.


4. Denne globaliseringen -

Kina og India og Stor-Russland utviklet seg fenomenalt takket være markedsøkonomi. En pervertert form, men dog. Den var drivkraften, som løftet folk opp fra fattigdom. Det er mangelen på en sunt fungerende økonomi som holder resten av verdens folk i fattigdom. Ikke markedsøkonomien i andre land. Det forsto og forstår enhver.

Men ikke rødbloggere, selvfølgelig. Det var ikke spinnvilt nok: De ville helst ha noe om at «Statlig styring uten eiendomrett er veien til velstand og fred».

De lyttet til folk som ikke har hatt rett i en eneste sak i hele sitt liv. Folk med et så skrøpelig intellekt at de kunne dyrke Mao Tse Tung! Og Pol Pot! og Enhver Hoxha! Foresatte til slike folk spør dem aldri om hva klokken er. Det er ingen vits. De vet at svaret vil være spinnvilt.

Det ble gjort feil

Jo, det ble gjort grove feil i internasjonale handels- og finansorganer på den tiden. Verdensbanken og USA gjorde seg skyldig i alvorlige misgrep. Noe av kritikken fra Attac og kritikere av «ny-liberal globalisering»" var begrunnet. Det er to punkter det særlig gjelder:

1. Markedsøkonomi har en forutsetning. For hvis vi skal komme fra fattigdom til rikdom, er der en startgrope, som alle må innom før økonomisk teori fungerer. Før man kommer dit, svikter den liberale økonomiske politikken. Det er et dilemma: For å komme ut i banen der markedet fungerer slik vi vil at det skal fungere, må vi gjennom et stadium der vi styrer markedet ganske kraftig. Av Keynes kan man lære at jo verre situasjon man er i, desto mindre vil markedet hjelpe en.

Det er en sneballeffekt. Når ballen først er kommet i gang, ruller den av seg selv. Men det er vanskelig å få satt den i gang. Dette innså jo også Adam Smith. Han referer til engelsk historie, og sier at det å styre markedet var nødvendig for å komme dit England den gang var kommet. Det burde internasjonale organer ha tatt mer høyde for.

2. Frihandel er kontekstløs. Det var ikke for ingenting at Marx var glad i frihandel. Den ville fremme revolusjonen i fattige land. Jo mer frihandel i fattige land, jo fortere ville revolusjonen komme, mente han. Fordi ulike land har ulike behov. Selv om vår velstand er helt avhengig av frihandel, er det kanskje ikke tilfelle i Chad. Noen økonomer burde ha trådt oftere ut av den abstrakte sfære, og vurdet konkrete problemer mer alvorlig. En bil kan være perfekt i Florida, men håpløs i Finnmark - fordi varmeapparat mangler.

Markedet som verktøy

I Norge dreide debatten seg hovedsakelig om markedet som verktøy. Og rødbloggerne avviste det blankt. De hadde allerede før Gorbasjov hoppet, mistet de slitte forestillingene om klassekampens endelige seier. Erstattet dem med en hjemmelagd venstrekonservatisme i lusekofte, tuftet på teknologiskepsis og «sjølberging». Helt ute av touch med realitetene både i den første, andre og tredje verden.

Det var noe Peer Gynts "seg selv nok" over det. Den norske idyllen som mal for verden. Afrikas sultne barn skulle ikke reddes av en velfungerende markedsøkonomi - spytt! Men av noe helt annet ... et eller annet. Og de fnyste hvis man nevnte at det var en fungerende markedsøkonomi som både betalte gasjene deres i offentlig sektor, partistøtten og SU-kurset i afrikansk dans.

For rødbloggerne var spørsmålet om globalisering hvordan man best kunne beskytte seg mot konkurranse og markedskrefter. Kina bukket og takket, og smilte hele veien til banken.

Vredesmæl & Co var stivnet i en lammende tanketørke, og manglet begreper som kunne gi sammenheng i hendelsene rundt dem. Det var ingen hjelp å få derfra for å håndtere det 21. århundrets utfordringer - globalisering og migrasjon.

For selv i hjertesaken, som opptok mesteparten av deres tid, var de så hjerteskjærende på avvier. Jeg tenker på de store «islamdebattene» i Belle Époque.


5. Er det noen brunskjorter her?

Jeg leste aviser, kikker innom tv-debatter, fulgte noenlunde med i samtalen i det offentlige rom. Hovedinntryllet: Jeg var imponert og stolt av måten vi forholdt oss til den plutselige strømmen av folk fra fremmede kulturer. Innlemmet dem i vår velferd og i vårt samfnnsliv, uten snakk.

Visst fantes det rasister. Men var det noen rimelige proporsjoner i den massive rasistjakten?.

Alt kunne vært bedre. Men jaggu kunne det vært verre. Det var bare å se seg rundt i verden. I perioden 1975-2006 ble det visst drept én mørkhudet, med rasistiske motiv. Det ble, med full rett, reagert kraftig. Man arrangerte fakkeltog og minnehøytideligheter. Jeg husker at "etniske nordmenn" også ble drept eller banket opp av samme årsak. Men når det skjedde, ble det heldigvis ha blitt hysjet kraftfullt ned. Og det var få fakkeltog på den fronten.

Selvfølgelig ble det tisket og hvisket i private rom. Men det var nok som i mine miljøer: Når de dummeste ikke kunne dy seg for å si noe riktig dumt, ble de hurtig satt på plass. Selvfølgelig ble det brølt og bannet i tabloidavisenes innsenderspalter. So what?

Forlangte man at vi skulle avlive, fengsle eller kneble våre idioter? Det var da ingen overraskelse at vi hadde en stor andel ressurssvake blant oss. Det var da bare å kikke på salgsbarometrene for popmusikk, tv-reklamen, som siktet mot nettopp dem, kinostatistikken eller tabloidenes tilpasning til deres leseønsker.

Såpass bulder som vi hadde, måtte man alltid regne med. Integreringen av sicilianere i det amerikanske samfunn var mye mer støyende og blodig først på 1900-tallet. Det viktigste var at de institusjonelle saker var på plass, uten problemer. Så ville resten gå seg til. Det var jeg temmelig sikker på.

Er det noen brunskjorter her?

Men det ble jaget fascisme og rasisme i alle krinker og kroker. Antirasister med ensartede motefrisyrer og off-target innsikt, lengtet så gresselig etter å finne virkelige brunskjorter og Ku Klux Klan i det kjedelige norske samfunn.

Til slutt ble det umulig å mukke når folk solgte sine døtre, satt med finnlandshetter i møter, eller skyldte på kvinners påkledning etter voldtekt. Man holdt kjeft. Ristet på hodet. Tyst.

Dette - se bildet - var slett ikke kvinneundertrykkelse, det var kvinnens frie valg. Javisst! Og hva hadde forresten Jack Straw med å om patriarken hadde sendt konen eller moren til møtet?Det var aldri vanskelig å moblisere massedemonstrasjoner for kravet om finnlandshette. Da Jack Straw, britisk innenriksminister i 2006, høflig anmodet om at hetten ble fjernet under møter, ble han politisk mobbeoffer i årevis. Prestene, som manipulerte i bakgrunnen, kunne på et øyeblikk få 8.000 demonstranter foran kontoret hans, med fyrop om fascisme og rasisme, og krav om “Jail Straw!”.

Lurer på om det ikke lusket en AKP-lektor bak hushjørnene, der også -.

Nå skal det også sies:

Slike debattanter er ellers kjekke å ha. De fungerer som antibiotika. Marxister gjorde kapitalismen mer human. «Antirasister»" motvirket fremmedfrykten. Men det får være litt måte på, liksom. Det er jo ille å se mennesker ofre sitt intellekt for en aldri så god sak.

Innvandrerne var her. De skulle være her. Slike folkevandringer skaper problemer. Knirkingen i startfasen er en del av smelteprosessen, fruktbar i lengre perspektiv. Ting går seg til. Det kommer ikke noe godt av å feie problemer under teppet.

Men her skulle noen ha seg frabedt at det ble snakket upresist om mangfoldet i islam, som om det var en monolittisk konstruksjon. For så i neste setning å lempe all «islamdebatt»" i en stor illeluktende haug - som en monolittisk konstruksjon.

Det ble ganske trettende. Særlig mangelen på proporsjonalitet. .

De var på evig jakt i nettaviser og andre lugubre fora, for å spore opp, og vise oss, fæle «Anonym» og «"Muslimhater», som - for alt vi vet - kanskje var samme stakkars Peder Korneliussen, uføretrygdet, isolert og med IQ som skonummeret mitt. Det var sjelden å se at de var like grundige på andre deler av denne, i bunn og grunn, uviktige arenaen.

De gudløse ventet på miraklet

Det virket som venstresiden, også radikale feminister, satt og ventet på at det skulle skje noe magisk og at patriarkatet i innvandrermiljøene skulle falle helt av seg selv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Det reproduserte seg, og ble verre, fordi reproduksjonen kunne foregå i lukkede miljøer, frenetisk forsvart av gudsfornektende, presteforaktende venstresosialister og kvinneforkjempere.

Så idiotisk var Belle Époque.

Medisinen var selvfølgelig å åpne miljøene, diskutere, lufte ut. Innse at det her var et problem, som noen innvandrere ikke kunne løse alene, overlatt til patriarkatets overoppsyn, fornektelse og stigmatisering. Ikke krysse fingrene og håpe på at folk skal finne veien ut selv. Prisen ble altfor mange ødelagte liv, midt i vår egen gode tilværelse. Ikke bare kvinner. Det var snakk om et reellt eksistensielt press, også på menn.

Selvfølgelig hadde Shabana Rehman rett. Det var løgn og forbannet dikt at det kun var et middelaldersk landsbyfenomen. Det var løgn og forbannet dikt at det kun handlet om folk uten utdannelse. Dette patriakatet gikk i arv på grunn av gruppepresset, som fantes, og finnes, i de beste familier - også de med god utdannelse og solid økonomi. Fiendtligheten mot den selvstendige kvinne var en del av det kulturelle system.

Folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger i fred. Men straks noen bryter med grunnleggende menneskerettigheter, burde venstresiden ha vilje og gangsyn til å gripe inn. Det gjorde den ikke. Snarere tvert i mot.

Mennesker har rett til å bestemme over sin egen kropp og fremtid uansett hvor de er. Dette er ingen «norske verdier», som man langsomt bør lære seg. Det er et universelt krav. Nå!

Det burde venstresiden i Belle Époque ha skjønt. De burde har sett at det var et arkaisk, sykt og ondt patriarkat de hadde med å gjøre. Et patriarkat som sårbare, enkle mennesker ikke taklet på egen hånd, under gruppepresset, uansett kjønn. Men nei da. De fleste rødbloggere spilte venstreback for imamene og patriarkene.

Jeg husker i farten ikke om Blitzungdommene lagde demonstrasjonstog for å støtte fedre, som bare ville hjelpe sin tenåringsdatter med å bli gift i skoleferien. Eller pryle sine sønner med lærreim. Kanskje de glemte det, de hadde jo så mye å tenke på.


 

6. USA - krympet, men oppegående

Nå gikk det jo ikke helt skeis for oss, da. Vi løste selv unødvendige problemer etterhvert som de kom. Det transatalantiske samarbeidet fungerer, på et vis, selv om "vesten" er langt mer irrelevant enn ved begynnelsen av århundret.

USA hadde tre triumfkort, og spilte dem med stor kløkt. De amerikanske låneopptak var gjort i egen valuta. Eksporten utgjorde en relativt liten andel av BNP, det var den innenlandske etterspørsel som telte mest. Amerikansk næringsliv var ytterst livskraftig og innovativ.

Så de relative, globale styrkeforhold mellom amerikanske og utenlandske forretningsforetak ble ikke så kraftig påvirket, fordi depresiseringen av dollaren også svekket andre lands konkurranseevne. Det skapte store problemer i hele EU og Sørøstasia. Særlig ble Japan og Tyskland hardt rammet.

Idag er det livskraften og dynamikken i amerikansk næringsliv som holder Europa på føttene. Ikke minst er bistanden gjennom den nye Hallmarch-planen til stor velsignelse for fattige, kaotiske land, som Sverige, Polen og Frankrike.

Oh, the Americans! (Spytt!)

Da senatort Barack Hussein Obama vant en jordskredseier i presidentvalget 2008, hadde de færreste regnet med at forholdet USA-Europa skulle endres så raskt, og så radikalt.

USA-forakten i Belle Époque stakk dypest hos unge europeere med utdannelse. De var like uvitende om amerikansk politikk som det de beskyldte amerikanerne for å være generelt. De hadde levd med Reagan og Bushene, og hadde Nixon i bakhodet. Da hjalp det ikke med en Clinton, som både hadde Monica og en republikansk Kongress.

De var uforberedt på at slike 8-12 års perioder kunne avløses av en Roosevelt og Kennedy, med full Kongresskontroll. Og de husket knapt skolepensum om Lend & Lease og Marshallhjelp, Berlinblokade, Kubakrise.

Faktum er, spør du meg, at vi kan takke amerikanere for at vi ikke havnet under Hitlers eller Stalins arvinger. Og for at alle disse er vekk.

Jo, det er uutholdelig å høre det kommersielle fjollet, og den ekle gudeligheten, til mange av dem. Jo, de har mange store svin på skogen. Det sliter på å være Romerrike. Men det vil alltid være romere. Og når sant skal sies, var amerikanerne de beste romere historien har sett, inklusive dagens.

Oppegående mennesker over hele verden kan fråtse i viten om amerikanske skandaler. Vi kan ramse opp tjuvtriks, løgn og bedrag. Og hente argumenter, med årstall og datoer, fra utallige kilder. Alt kommer på bordet der, hurtig. I motsetning til i Frankrike, eller Norge.

Frankrike var OK, de visste dengang ikke om så mange gærne franske saker. Frankrike behøvde ikke gå i dass. Men USA måtte gjerne gå i dass! Snarest!

Bare de fikk unntak for de amerikanske pc-ene sine, det amerikanske webstamnettet, applikasjonene. musikken de spilte, før de satte seg ned og slukte amerikanske tv-serier, leste amerikanske bøker, eller stakk ut for en amerikansk film, eller konsert. Og lærebøkene, som til 80% var lagd ved amerikanske universiteter. Og så impulsene fra amerikanske feminister, filosofer, komikere -. Fra amerikansk rettspraksis, kirurgi, ledelsesteori ...
Ellers kunne dette jævla landet gå rett i dass for deres del.

De kom selv fra temmelig homogene samfunn, og forsto aldri kompleksiteten i det amerikanske samfunn. For ikke å snakke om ulikhetene i politiske institusjoner.

I Belle Époque kunne du hvor som helst i Norge støte på en person med universitetseksamen, som var like hårreisende dum på dette punkt, som blåhårete kvinner fra Florida, i rutete slacks, på chartertur i Europa:

- Oh, Vikings! You have the same trouble with them, as we have with hispanos?

Vel, de har nå fått et nytt Romerrike å forholde seg til. Er de lykkeligere nå, med de nye romere -?


 

7. En blinkende knapp på verdensvesten

Og Norge har jo blitt en riktig blinkende knapp på verdensvesten, da. Reddet av Solveig igjen - gassfeltet i Barentshavet, oppdaget i 2028. Samme år som Hylland Eriksen utga tobindsverket om den skråstilte pseudobehaviiorismen.

Det økonomiske tyngdepunkt i Europa er nå flyttet til Nord-Norge. Olje- og gassvirksomheten i Barentshavet har satt fylkesmannen i Finnmark i førersetet for den økonomiske utvikling i Europa. Pengestrømmen går nå fra Hammerfestt til Oslo, og videre ut i verden.

Som han sa, formannen i Nord-Norges Innflytningsnemnd, Hilbert Benjaminsen, da han talte til de 8.000 festkledde, som hadde fått innvilget oppholdstillatelse i landsdelen:

- Dokker søringa ska faen ikke vørr å tru at vi e nån hæstpeisa her oppe! Førr da går dokker på haue ut igjen. De e vi som har gassen og fesken. Og sjøl om dokker antagelig e nån hæstpeisa te å prekevere tørrfesk, så ønsk æ dokker vælkommen hit. Hær e det godt å være!

KNAPPESTØBERENS STEMME

(bag huset):

Vi træffes på sidste korsvejen, Peer og så får vi se, om -; jeg sier ikke mer.

SOLVEJG

(synger højere i dagglansen):

Jeg skal vugge dig, jeg skal våge;- sov og drøm du, gutten min!

-> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 

De som leste dette, leste også: