Startside Alvorlig talt Fremtidsredaksjonen Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 5

Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 5

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Den syltynne banalismen 2000-2045
Skuddene i Taiwan 2014
Venstrebildet ute av fokus
Denne globaliseringen
Er det noen brunskjorter her -?
USA - krympet, men oppegående
En blinkende knapp på verdensvesten
Alle sider

5. Er det noen brunskjorter her?

Jeg leste aviser, kikker innom tv-debatter, fulgte noenlunde med i samtalen i det offentlige rom. Hovedinntryllet: Jeg var imponert og stolt av måten vi forholdt oss til den plutselige strømmen av folk fra fremmede kulturer. Innlemmet dem i vår velferd og i vårt samfnnsliv, uten snakk.

Visst fantes det rasister. Men var det noen rimelige proporsjoner i den massive rasistjakten?.

Alt kunne vært bedre. Men jaggu kunne det vært verre. Det var bare å se seg rundt i verden. I perioden 1975-2006 ble det visst drept én mørkhudet, med rasistiske motiv. Det ble, med full rett, reagert kraftig. Man arrangerte fakkeltog og minnehøytideligheter. Jeg husker at "etniske nordmenn" også ble drept eller banket opp av samme årsak. Men når det skjedde, ble det heldigvis ha blitt hysjet kraftfullt ned. Og det var få fakkeltog på den fronten.

Selvfølgelig ble det tisket og hvisket i private rom. Men det var nok som i mine miljøer: Når de dummeste ikke kunne dy seg for å si noe riktig dumt, ble de hurtig satt på plass. Selvfølgelig ble det brølt og bannet i tabloidavisenes innsenderspalter. So what?

Forlangte man at vi skulle avlive, fengsle eller kneble våre idioter? Det var da ingen overraskelse at vi hadde en stor andel ressurssvake blant oss. Det var da bare å kikke på salgsbarometrene for popmusikk, tv-reklamen, som siktet mot nettopp dem, kinostatistikken eller tabloidenes tilpasning til deres leseønsker.

Såpass bulder som vi hadde, måtte man alltid regne med. Integreringen av sicilianere i det amerikanske samfunn var mye mer støyende og blodig først på 1900-tallet. Det viktigste var at de institusjonelle saker var på plass, uten problemer. Så ville resten gå seg til. Det var jeg temmelig sikker på.

Er det noen brunskjorter her?

Men det ble jaget fascisme og rasisme i alle krinker og kroker. Antirasister med ensartede motefrisyrer og off-target innsikt, lengtet så gresselig etter å finne virkelige brunskjorter og Ku Klux Klan i det kjedelige norske samfunn.

Til slutt ble det umulig å mukke når folk solgte sine døtre, satt med finnlandshetter i møter, eller skyldte på kvinners påkledning etter voldtekt. Man holdt kjeft. Ristet på hodet. Tyst.

Dette - se bildet - var slett ikke kvinneundertrykkelse, det var kvinnens frie valg. Javisst! Og hva hadde forresten Jack Straw med å om patriarken hadde sendt konen eller moren til møtet?Det var aldri vanskelig å moblisere massedemonstrasjoner for kravet om finnlandshette. Da Jack Straw, britisk innenriksminister i 2006, høflig anmodet om at hetten ble fjernet under møter, ble han politisk mobbeoffer i årevis. Prestene, som manipulerte i bakgrunnen, kunne på et øyeblikk få 8.000 demonstranter foran kontoret hans, med fyrop om fascisme og rasisme, og krav om “Jail Straw!”.

Lurer på om det ikke lusket en AKP-lektor bak hushjørnene, der også -.

Nå skal det også sies:

Slike debattanter er ellers kjekke å ha. De fungerer som antibiotika. Marxister gjorde kapitalismen mer human. «Antirasister»" motvirket fremmedfrykten. Men det får være litt måte på, liksom. Det er jo ille å se mennesker ofre sitt intellekt for en aldri så god sak.

Innvandrerne var her. De skulle være her. Slike folkevandringer skaper problemer. Knirkingen i startfasen er en del av smelteprosessen, fruktbar i lengre perspektiv. Ting går seg til. Det kommer ikke noe godt av å feie problemer under teppet.

Men her skulle noen ha seg frabedt at det ble snakket upresist om mangfoldet i islam, som om det var en monolittisk konstruksjon. For så i neste setning å lempe all «islamdebatt»" i en stor illeluktende haug - som en monolittisk konstruksjon.

Det ble ganske trettende. Særlig mangelen på proporsjonalitet. .

De var på evig jakt i nettaviser og andre lugubre fora, for å spore opp, og vise oss, fæle «Anonym» og «"Muslimhater», som - for alt vi vet - kanskje var samme stakkars Peder Korneliussen, uføretrygdet, isolert og med IQ som skonummeret mitt. Det var sjelden å se at de var like grundige på andre deler av denne, i bunn og grunn, uviktige arenaen.

De gudløse ventet på miraklet

Det virket som venstresiden, også radikale feminister, satt og ventet på at det skulle skje noe magisk og at patriarkatet i innvandrermiljøene skulle falle helt av seg selv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Det reproduserte seg, og ble verre, fordi reproduksjonen kunne foregå i lukkede miljøer, frenetisk forsvart av gudsfornektende, presteforaktende venstresosialister og kvinneforkjempere.

Så idiotisk var Belle Époque.

Medisinen var selvfølgelig å åpne miljøene, diskutere, lufte ut. Innse at det her var et problem, som noen innvandrere ikke kunne løse alene, overlatt til patriarkatets overoppsyn, fornektelse og stigmatisering. Ikke krysse fingrene og håpe på at folk skal finne veien ut selv. Prisen ble altfor mange ødelagte liv, midt i vår egen gode tilværelse. Ikke bare kvinner. Det var snakk om et reellt eksistensielt press, også på menn.

Selvfølgelig hadde Shabana Rehman rett. Det var løgn og forbannet dikt at det kun var et middelaldersk landsbyfenomen. Det var løgn og forbannet dikt at det kun handlet om folk uten utdannelse. Dette patriakatet gikk i arv på grunn av gruppepresset, som fantes, og finnes, i de beste familier - også de med god utdannelse og solid økonomi. Fiendtligheten mot den selvstendige kvinne var en del av det kulturelle system.

Folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger i fred. Men straks noen bryter med grunnleggende menneskerettigheter, burde venstresiden ha vilje og gangsyn til å gripe inn. Det gjorde den ikke. Snarere tvert i mot.

Mennesker har rett til å bestemme over sin egen kropp og fremtid uansett hvor de er. Dette er ingen «norske verdier», som man langsomt bør lære seg. Det er et universelt krav. Nå!

Det burde venstresiden i Belle Époque ha skjønt. De burde har sett at det var et arkaisk, sykt og ondt patriarkat de hadde med å gjøre. Et patriarkat som sårbare, enkle mennesker ikke taklet på egen hånd, under gruppepresset, uansett kjønn. Men nei da. De fleste rødbloggere spilte venstreback for imamene og patriarkene.

Jeg husker i farten ikke om Blitzungdommene lagde demonstrasjonstog for å støtte fedre, som bare ville hjelpe sin tenåringsdatter med å bli gift i skoleferien. Eller pryle sine sønner med lærreim. Kanskje de glemte det, de hadde jo så mye å tenke på.



 

De som leste dette, leste også: