Startside Alvorlig talt Fremtidsredaksjonen Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 4

Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 4

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Den syltynne banalismen 2000-2045
Skuddene i Taiwan 2014
Venstrebildet ute av fokus
Denne globaliseringen
Er det noen brunskjorter her -?
USA - krympet, men oppegående
En blinkende knapp på verdensvesten
Alle sider

4. Denne globaliseringen -

Kina og India og Stor-Russland utviklet seg fenomenalt takket være markedsøkonomi. En pervertert form, men dog. Den var drivkraften, som løftet folk opp fra fattigdom. Det er mangelen på en sunt fungerende økonomi som holder resten av verdens folk i fattigdom. Ikke markedsøkonomien i andre land. Det forsto og forstår enhver.

Men ikke rødbloggere, selvfølgelig. Det var ikke spinnvilt nok: De ville helst ha noe om at «Statlig styring uten eiendomrett er veien til velstand og fred».

De lyttet til folk som ikke har hatt rett i en eneste sak i hele sitt liv. Folk med et så skrøpelig intellekt at de kunne dyrke Mao Tse Tung! Og Pol Pot! og Enhver Hoxha! Foresatte til slike folk spør dem aldri om hva klokken er. Det er ingen vits. De vet at svaret vil være spinnvilt.

Det ble gjort feil

Jo, det ble gjort grove feil i internasjonale handels- og finansorganer på den tiden. Verdensbanken og USA gjorde seg skyldig i alvorlige misgrep. Noe av kritikken fra Attac og kritikere av «ny-liberal globalisering»" var begrunnet. Det er to punkter det særlig gjelder:

1. Markedsøkonomi har en forutsetning. For hvis vi skal komme fra fattigdom til rikdom, er der en startgrope, som alle må innom før økonomisk teori fungerer. Før man kommer dit, svikter den liberale økonomiske politikken. Det er et dilemma: For å komme ut i banen der markedet fungerer slik vi vil at det skal fungere, må vi gjennom et stadium der vi styrer markedet ganske kraftig. Av Keynes kan man lære at jo verre situasjon man er i, desto mindre vil markedet hjelpe en.

Det er en sneballeffekt. Når ballen først er kommet i gang, ruller den av seg selv. Men det er vanskelig å få satt den i gang. Dette innså jo også Adam Smith. Han referer til engelsk historie, og sier at det å styre markedet var nødvendig for å komme dit England den gang var kommet. Det burde internasjonale organer ha tatt mer høyde for.

2. Frihandel er kontekstløs. Det var ikke for ingenting at Marx var glad i frihandel. Den ville fremme revolusjonen i fattige land. Jo mer frihandel i fattige land, jo fortere ville revolusjonen komme, mente han. Fordi ulike land har ulike behov. Selv om vår velstand er helt avhengig av frihandel, er det kanskje ikke tilfelle i Chad. Noen økonomer burde ha trådt oftere ut av den abstrakte sfære, og vurdet konkrete problemer mer alvorlig. En bil kan være perfekt i Florida, men håpløs i Finnmark - fordi varmeapparat mangler.

Markedet som verktøy

I Norge dreide debatten seg hovedsakelig om markedet som verktøy. Og rødbloggerne avviste det blankt. De hadde allerede før Gorbasjov hoppet, mistet de slitte forestillingene om klassekampens endelige seier. Erstattet dem med en hjemmelagd venstrekonservatisme i lusekofte, tuftet på teknologiskepsis og «sjølberging». Helt ute av touch med realitetene både i den første, andre og tredje verden.

Det var noe Peer Gynts "seg selv nok" over det. Den norske idyllen som mal for verden. Afrikas sultne barn skulle ikke reddes av en velfungerende markedsøkonomi - spytt! Men av noe helt annet ... et eller annet. Og de fnyste hvis man nevnte at det var en fungerende markedsøkonomi som både betalte gasjene deres i offentlig sektor, partistøtten og SU-kurset i afrikansk dans.

For rødbloggerne var spørsmålet om globalisering hvordan man best kunne beskytte seg mot konkurranse og markedskrefter. Kina bukket og takket, og smilte hele veien til banken.

Vredesmæl & Co var stivnet i en lammende tanketørke, og manglet begreper som kunne gi sammenheng i hendelsene rundt dem. Det var ingen hjelp å få derfra for å håndtere det 21. århundrets utfordringer - globalisering og migrasjon.

For selv i hjertesaken, som opptok mesteparten av deres tid, var de så hjerteskjærende på avvier. Jeg tenker på de store «islamdebattene» i Belle Époque.



 

De som leste dette, leste også: