Startside Alvorlig talt Fremtidsredaksjonen Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 2

Den syltynne banalismen 2000-2045 - Side 2

E-post Skriv ut PDF
Artikkelindeks
Den syltynne banalismen 2000-2045
Skuddene i Taiwan 2014
Venstrebildet ute av fokus
Denne globaliseringen
Er det noen brunskjorter her -?
USA - krympet, men oppegående
En blinkende knapp på verdensvesten
Alle sider

 

2. Skuddene i Taiwan 2014

Det var en lukrativ fordel å kunne telle i de første årene av 2000-tallet. Aldri har penger vært tjent enklere enn da. «Blackout for kinesisk økonomi? Mangel på energi truer veksten i Kina», sto det i dumme aviser høsten 2004.

Aha! Oljeprisene vil stige kraftig!
- Ikke mulig! Fordi ...blablabla", svartes det fra alle hold.
- Tull, sa jeg.

kina vokser
Det var ingenting som truet veksten i Kina. Alt annet måtte rette seg etter det ene faste punkt: Vekst i Kina. Jeg tjente meg rik i de årene. Oljeprisen vil stige så mye og så lenge som nødvendig for å sikre vekst i Kina. I 2006 var den over 80 dollar fatet.

Darfur? Sorry FN, intet Sikkerhetsrådsvedtak! Kina må ha oljen sin fra nyinvesteringene i Sudan. Gå og avverg folkemord et annet sted!

Man måtte forstå det som skjedde i Midtens rike hvis man skulle forstå den økonomiske utviklingen i Norge, Europa og verden. Napoleon hadde rett. «La Kina sove, for når hun vekkes vil hun riste verden"».

Ingenting kan stoppe Kina - uten kineserne selv. Men «fjellet er høyt og keiseren langt borte», som kinere sier. Så det vil, etter mine beregninger, ikke skje før i 2089-2093, når Midtens store rike imploderer. En eller vil da stå og rope «Tear down this wall, Mr. China chief!» - på spansk, arbisk eller russisk.

Det store bildet

Når vi idag, i 2046, ved innledingen til det som nok blir en langvarig kald krig, ser tilbake på «skuddene i Taiwan» (2014), som startet "den lille handelskrig» (2014-18), fødte «den arabiske revolusjon» februar og oktober 2017), og siden «den store handelskrig» (2039-45), er det lett å se kimen til det som skjedde

I USA var underskuddet på driftsbalansen med utlandet det store problem. Sparepenger fra kinesiske husholdninger ble sendt over Stillehavet for å finansiere amerikansk overkonsum, mens den kinesiske sentralbanken lagret amerikanske statsobligasjoner.

Alle visste at dette ikke kunne fortsette. Medisinen ble en planmessig nedskrivning av dollaren, økt sparing, og tilpasning av økonomien på et lavere aktivitetsnivå. Fra 2011 ble det skapt nasjonal konsensus rundt «New Direction» - en radikal myorientering av handels- finans- og utenrikspolitikken, for å håndtere, og tilpasse seg, de nye realitetene i verdensøkonomien.

Amerikanerne så lyset, og brettet opp ermene.«Shrinked to fit, with muscles!». var slagordet. Men landet var splittet i et republikansk sør og et demokratisk nord, og hadde bare delvis realisert intensjonene i «New Directon»" da skudden smalt på Taiwan.

Og allerede i 2006, da kinesiske ubåter plutselig dukket opp rundt amerikanske hangarskip i Sørkinahavet, var meldingen klar: «Ikke engang tenk på å forsvare Taiwan og Japan» -.

kinesisk drageKina ble verdens største økonomi, målt etter kjøpekraft, i 2016. Seks år senere var Kina størst målt i markedsverdi. Sist i 2020-årene ble den kinesiske interessesfæren ledende innen teknologiutvikling. Fra 2030-årene har Kina vært klodens ubestridt sterkeste militærmakt.

Medaljen hadde en bakside. Lederne maktet ikke å tøyle vekstraten, fordi man av mange grunner ikke lot valutaen få reell verdi. Man var politisk tvunget til å utvikle stadig nye regioner i landet. Landsbygdens fattigfolk strømmet inn til byene i mengder, som ikke kunne kontrolleres med annnet enn fortsatt eksplosiv vekst. Den kinesiske ledelsen prøvde å klamre seg fast til den løpske dragen den hadde skapt.

EU var i dyp krise allerede før 2010. Den fransk-tyske aksen hadde sørget for den politiske viljen, og tysk økonomi for kraften. Men det tyske lokomotivet fikk motorfeil, og da EU-grunnloven ble avvist av folket, forsvant også gløden i det storslåtte prosjekt.

Seriøsiteten forsvant da Frankrike og Tyskland ustraffet fikk lov til å jukse med reglene, og bryte stabilitetspakten, selve grunnlaget for unionen. Og oppslutningen ble undergravd sa man altfor raskt sluste inn tidligere østblokkland, med alvorlige strukturproblemer, og en mobil arbeidsstokk som oppfattet lavlønn som manna fra himmelen.

Ingen overraskelse

De som kunne lese og telle visste alt dette allerede i 2006. Intet av dette burde være det minste overraskende for politisk interesserte i Belle Époque.

Det man ikke så lett kunne forutse, var den brutale fremferden til de smilende kinesere. Det burde man selvfølgelig ha forutsett.
Kina var en korporativ stat, med konfutiansk-leninistisk retorikk, grov korrupsjon, enorme klasseskiller, statskontroll på alle plan, brutalt politi, som slo ned tusenvis av landsbygdopprør hvert år, Det eneste som ga makthaverne legitimitet, var den raskt voksende middelklasses parole: Ikke rugg båten! Veksten må fortsette!

Kina gikk styrket ut av den lille handelskrig i 2018. Ved å dumpe amerikanske statsobligajoner til araberland, Stor-Russland og Sør-Amerika, knyttet man viktige handelspolitiske alliansebånd. Gikk ut av den store handelskrig som verdens enste supermakt, økonomisk, teknologisk og militært.

Kina var det nye Romerrike i 2045.

1 2013 var bare 200 millioner kinesere delaktige i eventyret, ti år senere 300 millioner. Kravet til lederne nå er å sluse 50-60 millioner nye fattige landsbygdfolk inn i eventyret hvert år, for å hindre at skipet veltes. Det krever råvarer, det krever brutalitet. Og det krever stabile eksportmarkeder.

Valget mellom å bygge renseanlegg eller sluse inn 50 nye millioner i velstanden? Du spør. Gjett.

Ingen overraskelse at kineserne liker kontrollerbare markeder best. Det har de ved båndene til andre korporative diktaturstater. Den glupske appetitten har gjort Afrika til et kinesisk vasallkontinent, der Sino-Afrikansk Fellesskap setter spillereglene. De raner Afrika i raskt tempo. På samme måte som victoriatidens koloniherrer, innsetter de sine marionetter, og belønner dem med småpenger.

Den kinesiske modellen, diktatur med korrupsjonsbefengt «markedsøkonomi», er her like populær som i Sør-Amerika og de arabiske land.

Ny-kolonialismeAfrika fikk aldri muligheter. John Coltranes, Miles Davis' og Charlie Parkers storslåtte kontinent, må nok vente hundre nye år for å kunne gi sine innbyggere det de fortjener.

EU var primært et sentraleuropeisk politisk prosjekt, preget av tenkningen fra de to europeiske storkriger på 1900-tallet. Intensjonene var gode, og prosjektet kunne ha fått en annen skjebne, hvis franske interesser ikke hadde dominert. Idag, etter at det hule, franske elitokrati har kollapset, «les 5000» er blitt avslørt, uthengt og fengslet, og Frankrike er «Europas sørgelige barn», som «Sino-African Observer» nylig skrev, er det vanskelig å fatte at de storfranske ambisjonene fikk lov til å være så dominerende - helt inn i havariet.

Fordi det var et politisk prosjekt, ble de økonomiske aspekter ignorert, i grandios stil. Ikke bare en vanvittig kostbar og ulønnsom ruraløkonomi, som var provoserende konkurranseforvridende i globaløkonomien. Men også en dårlig planlagt innlemmelse av til dels førindustrielle, tidligere østsoneland.

Hele dette stolte byggverk kollapset ved avslutningen av første handelskrig. Europa revnet igjen. Spikeren i kisten var feilgrepet med en felles valuta. Man hadde hatt behov for en fleksibel pengepolitikk, som kunne ha fanget opp ulike problemer i de enkelte land.



 

De som leste dette, leste også: