Startside Alvorlig talt Litt av hvert Hva er det med Niederösterreich?

Hva er det med Niederösterreich?

E-post Skriv ut PDF

Jeg leser om Josef Fritzl og hans uvitende frue, og får en følelse av déja-vu. Som om jeg skulle ha hørt slike skrekkhistorier før. Jeg slår det fra meg, men fornemmelsen av vag gjenkjennelse er der.

«Han var en tyrann», sier svigerinnen til britisk aviser - «Tyrannen i Amstetten». «Moren banket ham gul og blå. Noe må ha gått i stykker inne i ham».

Jeg tenker på en annen notorisk farsfigur fra Niederösterreich, det ur-østerrikske: Alois, døpt Schicklgruber, og hans frue. Klara, som etter hans død neide mot tyrannens pipe på kaminhyllen når hun passerte. Hun ville aldri ha nærmet seg en kjeller som Alois påbød henne å sky. Man bøyde hodet når «Keiseren av Braunau» talte, hvis man var hans kvinne og barn.
- Han var strikt med familien, ingen silkehansker der. Hans kone hadde intet å smile av, sa bestevennen.

Hva er det med disse fra Niederösterreich -? Først Natascha Kampusch-saken, og nå denne. Er det noe som kan sammenbinde og forklare to slike uhyrligheter på kort tid? Sikkert ikke. Men jeg lukter noen slags bondeful gluphet og brautende sneverhet i begge fortellingene, og kan ikke dy meg for å tøyse litt.

Det blir på en måte tillatt når forfatteren Josef Haslinger sier at det er for enkelt å påstå at det kunne ha skjedd overalt. Han ser en østerriksk tendens til å feie ting under teppet, og peker på at et vennlig ytre og et grusomt indre er et kjent tema i østerriksk kunst.
- Siden vi snakker så mye om det i kunsten, må det være noe der, mener han.
Haslinger er fra Waldviertel, ultra-Niederösterreich, så han skulle vite.

Østerrikere er så mangt

Hvis det er noe med Niederösterreich, hva er det så? Det er dagens tema.

Østerrikere er så mangt, selvfølgelig. Det er Mozart, Schubert, Strauss-paret, Mahler, Bruckner og Schönberg. Og Mach, Freud, Wittgenstein, Popper, Menger, Schumpeter, Hayek, Musil, Neurath, Lukacs og Buber - alle disse som revolusjonerte kultur og vitenskap i løpet av «Die fröhliche Apokalypse», som Hermann Broch kalte perioden 1848-1918.

Men dette er Wien, små isolerte miljøer i det stort sett bondedominerte Wien. Dette er den atypiske urbane intelligensia - jøder. mange av dem. Historien forteller om hvordan de ble ansett som fremmedelementer av riktige østerrikere - de rurale.

Til tross for wienervals og wienersk kaféliv, har Østerrike, mer enn de fleste vesteuropeiske land, vært en bondsk nasjon. Med sterke innslag av slike man finner blant karikaturene til Manfred Deix (bildet under) - så passende samlet i bakevjen Krems, i søvnige Waldviertel. La meg peke på hvordan denne bondskheten oppsto.

Ruralt svermeri på vei mot veggen

Skillet mellom landsbygd og byer har vært markant i den østerrikske tradisjon. Forfattere og opinionsdannere har vært innbitte motstandere av «den nye tid» som snek seg på. (Slik Hamsun var hos oss.) Det var en slags biedermeiersk nostalgi; kjærlighet til skuespilleri, landsbyromantisering, opptatthet av bagateller og avsky for byråkrati.

Byene var alkoholisme og syfilis. Landsbygden var katolisisme med kuraut og edelweiss.

Reaksjonært svermeri ble innbakt i dunkel kvasifilosofi om et fortapt Gemeinschaft, der man gjetet sin budskap og pløyde sin åker. før man drakk mannfolksnaps på vertshuset, fiklet på barmfagre servitriser og fortalte lystige historier.

Mens kvinnene puslet med husarbeid hjemme i kjøkkenet, med blondekorsett under forkledet, rede til å gjøre sin plikt hvis mannfolket var blitt kåt og beruset nok.

Eller til - taust og uten spørsmål - å hjelpe med tunge ståldører for ubestemmelige formål, hvis nå det var saken.

Idealet var å stelle blomstene, polere møblene, ta inn klesvasken, lytte til elvens brus og fornemme hvordan dens fredsommelige rytme gjennomstrømmet sinnet. Og skulle det dukke opp morløse barn på naboens dørstokk, var det best å lukke øynene - ellers måtte du handle.

Denne private idyllisering utsprang nok av vemmelsen over det offentlig kaos. Vi vet også hvordan nasjonalisme og fremmedforakt var innvevd i de multinasjonale lappetepper som utgjorde keiserriket (1804-67) og dobbeltmonarkiet (1867-1918). Habsburgerne gjorde dynastiske ekteskap til en vitenskap. Landet deres ble et knippe av sammenføyde eiendommer, ikke en stat. Det habsburgske rikets mangel på mål og mening ble bare matchet av deres mangel på navn. Det var rett og slett «landområdene under huset Habsburg». Etter 1867 snakket man om «landet på denne siden av elven Leitha» (Cisleithania) eller «landet på andre siden av Leitha» (Transleithania).

Folk lærte seg å stole kun på sine nærmeste og avsky «de andre». I det nittende århundre betydde det at tjekkere og tyskere og ungarere og balkanfolk skrek i munnen på hverandre, helt til det smalt i Sarajevo.

Det nevrotiske dobbeltmonarki

Den habsburgske verden ble som de barokke bygningene de skapte: Grandios, fyllt av overfladisk liv, men steril inni; det var teater, ikke realiteter. Og slett ikke målrettet statskunst:

De forsvarte Europas katolikker så voldsomt mot tyrkerne at de inviterte den lutherske reformasjon.

Ved å alliere seg med jesuittene, overvant de protestantismen i Sentral-Europa, men gjorde seg selv umulige som tyskere.

De hindret opprettelse av en stortysk nasjonalstat så lenge at da den endelig ble realisert, ville ikke Bismarck ha dem med, fordi de var så barokt katolske i hodet.

Typisk: Da Josef 2. ville modernisere sitt rike, ble det en utilsiktet effekt at han bevarte og styrket to klasser som ellers i Europa var i forfall: Høyadel og småbrukere, som gikk sammen for å bekjempe «den nye tid». Dermed uteble moderniseringen som ellers skjedde i Europa i det nittende århundre.

De preindustrielle betingelsene overlevde lenge etter at Vest-Europa var modernisert. Landsbefolkningen forlot ikke bygdene, og habsburgerne ble sittende uten industriell ryggrad, fordi man manglet den billige arbeidskraft som et jordløst proletariat utgjorde.

Så sent som i 1914 var det bare 7 byer med 100.000 innbyggere - i et land med 28 millioner, sammenlignet med 42 slike byer i Tyskland og 39 i Storbritannia

Antimodernistisk bevegelse

Etter 1867 bekjempet antimodernistene ikke bare industrialisme og kapitalisme, men hele det kulturelle landskap som fulgte med: Parlamentarisme, styre gjennom lover, avskaffelse av klasseprivilegier, tale- og møtefrihet, o.s.v.

Disse østerrikerne skulle ha seg frabedt rasjonalisme, humanisme og menneskeverd, og den naturvitenskapelige tenknng som preget det moderne Europa.

Det likner på mange måter det som idag skjer i islamistiske kretser.

Det gjorde ikke saken bedre at det «innfødte» borgerskap var avhengig av en parvenu jødisk middelklasse for å realisere omformingen av samfunnet. Fordi urbane jøder var så sentrale innen næringsliv, vitenskap, medier, kunst, medisin og jus, blomstret antisemittismen.

Det rurale dobbeltmonarkiet ble det moderne Europas provinsielle fetter, som gikk på en dødelig smell da første verdenskrig sluttet. Straks etter bar det rett inn i austrofascisme og nazistyre. Først i 1955, da de fire allierte okkupasjonsmaktene trakk seg vekk, fikk vi dagens Østerrike.

Litt av en reise gjennom seklene - slikt må sette spor i folk.

Inntil for et par tiår siden levde man i fornektelse av, og forljugenhet om, sitt forhold til nazismen. Så østerrikerne har trening i å se bort når det er noe de ikke vil se. Man sier lett henkasatet es ist passiert - og går videre. Som leievboeren hos Josef Fritzl, som forteller at han visste om voldtekten av 11-åringen, men tidde, for ikke å miste hybelen -.

Ifølge siste måling. i 2005, trodde 90% av østerrikerne på Gud, sa de. Det tåler sammenligning selv med Iran og bibelbeltet i USA. Den overdådige prakt som preger de stor østerrikske klostrene - Sankt Florian, Göttweig, Maria Taferl og især det majestetiske i Melk - vitner om de svulmende geistrige muskler som har tuktet folket.

Visst er det noe spesielt med Niederösterreich!

Disclaimer: Jeg anmoder om å ta mitt innspill med en klype salt, mens man venter på sindigere røster. Jeg likner vel mer på damen i østerrikeren Robert Musils «Mannen uten egenskaper», når hun bevitnet en bilulykke:

- Disse tunge lastebilene har for stor bremselengde, sa hennes ledsagende herre.
Damen følte seg lettet ved dette, og takket ham med et oppmerksomt blikk. Hun viste ikke hva bremselengde var for noe, og ønsket heller ikke å vite det. Det var nok for henne at denne redselsfulle affæren dermed lot seg innordne i et visst system, og følgelig ble et teknisk problem, som ikke lenger angikk henne.

--> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy