Startside Alvorlig talt Litt av hvert Tre revolusjoner og et jordskjelv

Tre revolusjoner og et jordskjelv

E-post Skriv ut PDF

Helge RønningHvis du liker å springe med hodet først mot garasjedøren, vrikke ankelen og treffe tommelen med hammer, er professor Helge Rønning en forfatter for deg. Hans språksans er for leseropplevelsen hva hakk i cd er for musikkopplevelse. Han elsker ord med over 28 bokstaver. Kan sikkert ikke for det, lingvistisk oppdratt som han ble innen Franfurterskolen, der det ga prestisje å fremføre «hermeneutisk-dialektisk metakritikk» så kronglete som mulig.

Men Rønning har utgitt en av de mest interessante norske bøker i høst: «Den umulige friheten - Henrik Ibsen og moderniteten» (Gyldendal). Han setter Ibsen inn i en bredt skissert tidsproblematikk, og viser hvordan Ibsen var et barn av sin tid. Det sosial- og idépolitiske bakteppet, med industrialismens omveltninger og ungkapitalismens konflikter, blir så omfattende, at det like gjerne kunne vært selve temaet - med Ibsens dramaer som innskutte illustrasjoner.

Det er ikke til å unngå når Helge Rønning doserer historie. Han vil neppe kunne snakke om været i 1875 uten å nevne Marx’ kritikk av Gothaprogrammet - og liberalismens dilemmaer.

Men dette er et meget interessant korrektiv til mer tekstbaserte innfallsvinkler, hvor diktergeniet nærmest opptrer i et vakuum. Og jeg synes Rønning ofte lykkes i å knytte bånd mellom tid og tekst, og vise hvordan Ibsen tolket og dramatiserte samtidens konflikter.

Ibsen var det moderne samfunns dramatiker, som anskueliggjorde modernitetens problemer for tidlige generasjoners europeere. Og fikk avgørende innflytelse på løsningen av de mest betente dilemmaer.

I vår moderne (post-tradisjonelle) tid, er vi mest opptatt av de tidløse aspekter i Ibsens verker, eksperimenter og «fornyelse». Men brytningstiden han levde i, og avspeilte, er høyst levende ennå, i andre strøk av verden. I før-moderne samfunn gjenkjenner man erfaringer, følelser og fornuft som ble så genialt dramatisert. I mange strøk av verden er «Et dukkehjem», «Gjengangere» og «En folkefiende» farlig sprengstoff.

Fordi handlinger blir foreskrevet av tradisjon og sedvane. Folk vet hva som forventes av dem i alle situasjoner. Vi bryr oss ikke så mye om hva forrige generasjon mente og gjorde. Det var denne «modernitet» som kom med den industrielle sivilisasjon i Europa.

Fortidens talibanere

Hvor kontroversiell Ibsen var i sin samtid dokumenterer professor Tore Rem i en annen av høstens interessante bøker: «Henry Gibson/Henrik Ibsen. Den provinsielle verdensdikteren» (Cappelen).

Reaksjonen i engelske, konservative aviser var ikke ulik dagens Hamas-reaksjoner på vestlig umoral:
- - det er en åpen kloakk, et avskyelig ubandasjert sår, en skitten handling utført i all offentlighet, eller som et spedalsksykehus med alle dører og vinduer åpne.

Og kritikeren Clement Scott fra dazumal liknet ikke lite på en av dagens talibaner, når han kommenterer «Et dukkehjem»:
- En katt eller hund ville rive sønder enhver som ville skille den fra sitt avkom, men (...) Nora, apostelen av menneskehetens nye trosbekjennelse, forlater sine barn nesten uten kvaler.

Gi dem tre revolusjoner og et jordskjelv!

solheimVåre 1800-tallsdilemmaer ser vi nå i andre kulturer, der Ibsens søkelys på Europas modernisering er høyaktuell. Der skjer det samme slags omveltninger i familier, økonomi, institusjoner og verdibegreper. Med våre ambisjoner om å bidra til konfliktløsninger, kunne det være like lurt å sende Henrik Ibsen ut i verden, som Erik Solheim. Vi sitter på en global utviklingsressurs, som vi ignorerer.

Det er mer sprengkraft i Henrik Ibsen enn i Erik Solheim.

For husk hva George Bernard Shaw sa:
- Den Virkning, som Ibsen har haft i England, svarer omtrent til den Virkning, som tre Revolutioner, seks Korstog, et Par fremmede Invasioner og et Jordskælv vilde gøre. Den normanniske Erobring var en Bagatell i Sammenligning med den norske Erobring.
(Skulle ønske at han ikke hadde sagt «korstog», forresten -.)

Man hadde Riksteateret som turnerte i distriktene i gamle dager, og nærte opprørske sinn mot stivnet tankegodt i Setesdal og Kirkenes. Hvorfor ikke etablere Ibsenteateret, med fem-seks løpende turner, skuespillere og dristige regissører fra Pakistan, Afganistan og Afrika - som spiller «Et dukkehjem» og «En folkefiende» på urdu, pashto og afrikanske språk? I de mest bortgjemte landsbyer. Kanskje også på Grünerløkka og i Groruddalen - og liknende strøk i andre europeiske storbyer.

Det er vettug utviklingsbistand, og integreringspolitikk. Ikke sant, Kristin Halvorsen og Trond Giske -?

-> erik ® 

 

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (1)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy