Startside Jazz og slikt Linjer i jazzhistorien Bebop - jazz blir «kunst»

Bebop - jazz blir «kunst»

E-post Skriv ut PDF

Bebop fant sin form i New York på tidlig 40-tall, og ble først kjent gjennom musikken til Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Pianistene Bud Powell og Thelonious Monk spilte også viktige roller.

Bebop ble aldri så populær som swing. Musikken var mer komplisert, vanskeligere tilgjengelig for et bredt publikum. Og mens en swinglåt lød likedan både live og på plate, kunne man aldri regne med at en boplåt lød likedan to ganger på rad. Dessuten: Man kunne ikke danse til bop -.

Da soldatene vendte hjem i 1940, med Glenn Miller og Benny Goodman i ørene, kom den nye jazzen som et uvelkommen sjokk på mange. Den gamle fornyer, Louis Armstrong, skjønte ingenting av bebop, og harselerte ofte med stilen i sine opptredener.

Bebop, med sitt raske tempo, uvante rytmikk og avanserte harmonier, ble opplevd som et radikalt brudd med den glade swingjazzen. Men i realiteten var det en logisk utvikling fra swingjazzen. Bopens pionerer videreførte det beste fra gamle giganter som trompetisten Roy Eldridge, tenorsaksofonistene Coleman Hawkins and Lester Young, Count Basies rytmeseksjon og pianisten Art Tatum.

Bebop på 40-tallet var en musikalsk revolusjon. Jazzen hadde vært ren underholdning eller bruksmusikk, ikke minst dansemusikk. Nå ble den kunst - en lytteopplevelse, noe for konsertsaler og andektige lyttere i røykfylte jazzklubber. Sentrum for den nye musikken var New York.

Det er dekning for å si at bebop oppsto som en bred opposisjon mot restriksjoner på solistisk frihet innen storbandjazzen. Opposisjonen kom fra mange unge musikere i New York, som ville gå nye veier, og eksperimenterte i mindre ensembler. De prøvde ut bl.a. ut lengre, friere og mer eksperimenterende soloer. 

 

Musikalsk revolusjon

Hva var så det radikale skillet, om man skal forsøke å oppsummere i få ord? Grunnlaget var allerede lagt hos de foregående jazzartister, med Basiekompet som viktigste referanse. Bassisten fastholdt oppgaven med å holde en stø grunnrytme ved å betone alle fire slag.

Men nå får trommespillet to forskjellige funksjoner: Med sine ene hånd holder batteristen, sammen med bassisten, en flytende grunnrytme. Med den andre var han fri til å spille uregelmessige markeringer, i et aktivt et aktivt motspill med solistene.

På samme måte får pianisten en ytterligere fristilling. Mens klassiske jazz- og swingpianister alltid holdt rytmen med venstre hånd, mens den høyre spilte melodiske variasjoner, overlot boppianistenes, med den brilliante Bud Powell i spissen, nå hele jobben med å holde takten til bassisten. Han behøvde begge hendene til det harmoniske nå, for å hamle opp med de instrumentalvirtuosene som etter hvert gjør seg gjeldende.

Blåsernes soloer ble mer knyttet til akkordstrukturer enn til melodien. Mange av de mest kjente låtene fra bopepoken, brukte akkordmønstre lånt fra swingstandarder, ikledt nye melodier. «Groovin’ High» var for eksempel egentlig «Whispering», «Donna Lee» var en kompleks «Indiana», og «Anthropology» var en av mange låter som lånte akkordene fra «I Got Rhythm».

Den mest sentrale person i beboprevolusjojnen, var saxofonisten Charlie Parker (1920-55), en av jazzens aller største giganter. Han gjorde sine første musikalske erfaringer i Kansas City, ikke minst i møtet med pianisten Tadd Dameron. I sin korte og sterkt ruspregede karriere rakk han å spille inn over 250 titler, hvor storheter som Dizzy Gillespie, Max Roach og Miles Davies var sentrale medspillere. I 1945 skapte han kanskje sitt største mesterverk KoKo.

John Birks «Dizzy» Gillespie (1917-1993) kom til New York i 1937, og begynte å spille i orkesteret til Teddy Hills. Han var bopens teoretiker, og en av dens fremste kreatører, både med sin karakteristiske trompetstil og sine komposisjoner. Fra 1943 dannet han en kvartett, etter hvert en kvintett, som regnes for å være den første regulære bopkvintett. I årene 1946-49 ledet han det mest kjente, og beste, bopstorband.

Bud Powell, «pianoets Charlie Parker», forandret måten pianoet blir spilt i jazzen. Etter å ha blitt slått i hodet av rasistisk politi i 1944, led han av mentale forstyrrelser resten av sitt korte og vanskelige liv.

Andre som var involvert i bopens tilblivelse og utvikling disse første årene: Batteristen Kenny Clarke, gitaristen Charlie Christian, trompetistene Howard McGhee og Fats Navarro, trombonisten J.J. Johnson, klarinettisten Buddy DeFranco, altsaxofonisten Sonny Stitt, tenorsaxofonistene Dexter Gordon, Wardell Gray og Gene Ammons, pianisten Al Haig, bassisten Oscar Pettiford, batteristene Max Roach og Art Blakey, og arrangøren/komponisten Tadd Dameron.

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy