Miles & Trane

E-post Skriv ut PDF

Begge ville ha fylt 80 år iår. De ble født med fire måneders mellomrom, Miles først - som alltid, ikke bare i forhold til Trane. Siden Charlie Parker har ingen preget jazzen slik de to gjorde, ingen andre kommer i nærheten. Men de var ulike som natt og dag.

Den ene var årvåken for hva som skjedde med tidens smak, med en forbløffende evne til å være på rett sted til rett tid, finne optimale partnere og realisere sine idéer med kunstnerisk heder og kommersiell suksess. Forfengelig, nytelssyk, egoistisk, usympatisk og genial - alltid opptatt av omverdens reaksjon, svak for ros, hatsk mot ris. En bad-ass dandy, som aspirerte til iøynefallende plass både i musikkhistorie, salgsbaroetre og Time Magazin.

Den andre brydde seg ikke om tidens smak, men forfulgte frenetisk sine egne mål, uten medfødt genialitet, med umenneskelig hardt arbeid, med en intensitet som tar pusten fra vanlige dødelige, omtalt med varme av dem han møtte, han drev sin halsbrekkend jakt på mystiske idealer inn i latterliggjørelse, spott og avsky - uten å la seg forstyrre. Fordi han vil le frelse seg selv og verden gjennom sitt horn. Hans religiøse frenesi kan virke skremmende.

Men de hadde noe til felles: De var enestående musikere. De var aldri redde for å gå nye veier. De er blant de aller største navn i jazzhistorien. De har påvirket musikere og musisering langt utenfor jazzens verden. Og de var begge svarte begavelser i et rasistisk samfunn.

Starten

Miles Dewey Davis III ble født 26 mai 1926. Han vokste opp i St. Louis, der faren var en relativt velstående tannlege og rancheier. Fikk trompet og privat undervisning fra han var 9 år. Som 13-åring fikk han ny trompet, og bedre privatlærer av sin far. Miles begynte å spille med små grupper, og ble etterhvert en del av musikklivet i byen. Bebop var så smått begynt å blomstre, og da Charlie Parker og Dizzy Gillespie var i St. Louis med Brian Eckstines band, møtte Miles opp, med trompeten under armen, for å høre dem. Han ble ble tilbudt å sitte inn som tredje-trompetist, og fikk spille med dem i to ukers tid, uten stor suksess.

John William Coltrane ble født 23. september 1926. Familien var musikalsk, og han lærte klarinett som barn, før han fortsatte til altsaksofon. Som tenåring flyttet han til Philadelphia, og studerte ved Orenstein School of Music. Tjenestegjorde i marinen, stasjonert ved et band på Hawaii. Etter dimittering spilte han med flere R&B-grupper frem til 1949, da han ble med i Dizzy Gillespie Big Band, og fikk møte Charlie Parker, som foreslo at han skiftet til tenorsaksofon. Hans første innspilte solo finnes på "We Like to Boogie", et Gillespie-nummer lagd for the Dee Gee label.

Miles ankom New York i september 1944, ennå ikke 18 år. Han skulle studere musik på Fisk University, men var mer interessert i klubbene i 52. gate, der bebop nå blomstret. Miles begynte å følge Charlie Parker fra klubb til klubb, og etterhvert satt han inn av og til. Så han var med helt fra starten, der hvor det skjedde. Man kan undre seg over at han så hurtig ble tatt inn i varmen. Miles var ikke den fødte bopspiller, som Bird og Dizzy. Hans teknik og fingerferdighet var ikke på høyde med deres, og med fasiten i hånden kan man allerede i denne perioden høre at den avdempete spillestilen i "cool" passet ham bedre.

Høsten 1945 begynte Miles å spille fast i Parkers kvartett. Unge Miles hadde noen ganger problemer med å følge de hurtige temposkift som Bird brukte. Men han ble raskt en fast del av bebopmiljøet i New York. Etter Parker-tiden spilte han med Sonny Rollins og Oscar Pettiford, før han i 1948 møtte Gil Evans, som var kjent for en tørr "cool sound" som arrangør for Claude Thornhills band. Evans brukte bl.a. fransk horn og tuba i instrumenteringen, og ville ha en en blåserrekke uten vibrato.

Miles Davis skapte skole med sin lavmælte og uttrykksfulle spillestil, i kontrast til Gillespie-skolens mer tekniske briljering, og han ble raskt et forbilde for trompister. 

Birth of the Cool

Da Miles rundt årsskiftet 1949/50 lagde sin første plateinnspilling som bandleder, brukte han Gil Evans idéer, og Evans selv arrangerte to av numrene, "Boplicity" og "Moon Dreams". Bandet - Miles Davis Nonet - besto av musikere som røpet Miles evne til å håndplukke: John Lewis, som etterpå startet Modern Jazz Quartet, Lee Konitz og barytonsaksofonisten Gerry Mulligan, som senere ble drivende krefter i "vestkystjazzen".

Birth Of The Cool hadde en typisk Evans-instrumentering, og musikken var skrevet og arrangert. Resultatet ble en tynn klang, uten vibrato, der tuba eller valthorn spiller førstestemmen alene, og så flettes det inn korte soloer. Ikke som i bebop, der blåserne normalt spiller temaet unisont. Det var ingen "jazzlyd", men enda et vellagd, Evans-inspirert brudd med jazztradisjonene.

Perfekt for mennesker som egentlig ikke liker jazz, spør du meg - men som setter pris på god musikk etter kveldsmaten. Det vil si det store publikum - ute der et sted. Glimrende arrangementer, strålende musikere, så bevare meg vel - det ville jo være fint om de kjøpte det, istedetfor noe med Ray Anthonys orkester.

Platen (som fikk sitt nåværende navn først i 1957) ble imidlertid ingen suksess. Men begrepet "cool" var skapt, og mange hvite musikere på vestkysten lot seg inspirere. Miles selv gikk tilbake til små bopgrupper, og søkte nye veier innen det som ble kalt hardbop.

walkin'Mellom 1950 og 1955 innspilte Davis, som bandleder, hele 20 plater for Prestige og Blue Note, bl.a. med Sonny Rollins, John Lewis, Kenny Clarke, Jackie McLean, Art Blakey, Horace Silver, Thelonious Monk, J. J. Johnson, Percy Heath, Milt Jackson og Charles Mingus. Han var på denne tiden inspirert av pianisten Ahmad Jamals minimalistiske stil, som var en markert kontrast til bebopens "busy sound".

Men heroinbruken begynte å svekke den kreative kraften. I løpet av vinteren 1953-1954 reiste han hjem til St. Louis, og med god hjelp av sin far, ble han kvitt heroinavhengigheten.

Han gjorde så en serie gode innspillinger for Prestige i 1954 - Bags' Groove, Miles Davis and the Modern Jazz Giants og Walkin'. I sistnevnte gikk han i stikk motsatt retning av cool. Her populariserte han hardbop-stilen, i en groovy session med Kenny Clarke, Percy Heath, J.J. Johnson, Horace Silver og Lucky Thompson.

Men 1954-innspillingene ble ikke straks utgitt. Det drøyde helt til Newportfestivalen i juli 1955 før verden oppdaget den "nye" Miles Davis, som da spilte en legendarisk solo på Thelonious Monks "'Round Midnight".

Miles Davis Quintet

Charlie Parker døde 12 mars 1955, 34 år gammel. Miles Davis (28 år) kunne etter suksessen på Newport-festivalen skrive kontrakt med Columbia, og var rede til å starte en ny gruppe - Miles Davis Quintet. Han valgte Philly Joe Jones på trommer, Paul Chambers på bass, Red Garland på piano - og John Coltrane på tenorsax.

Da Coltrane forlot Dizzy i 1951, returnerte han til Philadelphia, sporadiske strøjobber og stadige jam sessions, særlig med pianisten Red Garland, som anbefalte ham til Miles Davis. Coltrane var intet stort navn, med god rett. det hører man på de innspillinger som finnes fra den tiden. Men han var begynt å finne det han søkte, og det er en del av Miles' storhet - den årvåkne, gløgge Miles - at han hørte det.

Det var det ikke mange andre som gjorde. Forbauselsen var stor over Miles valg av saksofonist. Man undret hva Miles så i denne 28-årige saksofonisten med den uvanlig tonen, som hadde idéer han ikke alltid maktet å uttrykke på instrumentet.

Selv om Coltrane var ukjent da han kom med i Miles Davis’ gruppe, spilte han allerede på en måte, og med en tone, som var ny. Det var i dette Miles Davis-bandet han fikk sitt gjennombrudd. Coltrane ble teknisk bedre for hver måned, og konkurrerte i 1956 med Sonny Rollins om tittelen "beste unge tenor". De to utkjempet til og med en duell, kalt "Tenor Madness", som er utgitt på mange album. Bl.a. et med Sonny Rollins Quartet, som består av Coltranes medspillere i Miles-bandet: Paul Chambers, Red Garland og Philly Joe Jones. Så albumet gir et artig innblikk i hvordan de lyder uten Miles Davis, men med Rollins..

Coltrane ble raskt en viktig brikke i klassiske Miles Davis Quintet, som gjorde flotte album for Prestige og Columbia fra oktober 1955 til oktober 1956: Hans siste tre album for Prestige - "Relaxin'", "Steamin'" og "Workin'" - og "'Round About Midnight", kvintettens første for Columbia. Her utviklet Miles Davis en unik melodisk stil, i kontrast til tidens toneangivende bop, og begynte å utforske modale tilnærmelser. (Jazzinteresserte kan først som sist kjøpe de 6 cd-ene i "The Complete Columbia Collection".)

I Miles Davis’ selvbiografi bruker han mye plass på lovord om gruppen. Samspillet varte til 1957, da Miles sparket Coltrane og Jones på grunn av rusmisbruk. Ved en anledning ga han, i full offentlighet, Coltrane en ørefik. Det så Thelonius Monk, som tok Coltrane under sine vinger, og fikk stor betydning for Tranes utvikling på denne tiden. (Det finnes et interessant intervju med Monks sønn om det spesielle forholdet mellom Monk og Trane.)

Miles Ahead - of what?  

miles aheadEtter at kvintetten gikk i oppløsning, vendte Miles Davis seg igjen mot det "tørre og kjølige", og gjenopptok samarbeidet med Gil Evans. De brukte et 19-manns messingorkester, med Miles som solist på flygelhorn og Evans som arrangør. "Miles Ahead", fra 6. mai 1957, ble rost til skyene for sin "orginalitet" og for den "sound" Miles skapte på flygelhorn.

Nydelig musikk, for all del, som man gjerne hadde hørt i taxi istedet for den skitten man får der. Så velflytende og delikat at man kan bruke det som hudkrem. Men "ahead" - of what? Flukten fra jazzens magre kår -? Tilpasning til et bredere publikums smak?

Er ikke dette pent arrangert, og godt fremført musikk for dem som egentlig ikke liker jazz? Noe som kan vekke interesse i de store TV-shows og Time magazine og slikt -? For egen del ville jeg heller satt på "L'après-midi d'un faune" eller Griegs fiolinsonate, opus 13, når den slags musikkbehov meldte seg.

Miles ble nå berømt for alvor. God omtale er selvforsterkende - gir mer god omtale. (Man kunne sogar lese i Aftenposten ifjor, av en ung musikkjournalist, at "...Miles Davis skapte bebop, bl. a. med hjelp av Charlie Parker o.a. ..") Også folk som ikke tålte mer outrerte saker enn Glenn Miller, visste hvem Miles Davis var. Folk som bare kjøpte Doris Day og Dean Martin, slo ikke av radioen. Med berømmelsen kom penger. Han kunne skifte til Mercedes, og var jazzverdens store håp - 31 år gammel. Europa var vidåpen, og han reiste til Frankrike. Etter en tid der, vendte Miles hjem til New York, med nye friske idéer og ville samle et nytt orkester - Miles Davis Sextet.

Intermezzo: Monk og Trane 

Etter at han fikk sparken av Miles Davis, reiste Coltrane hjem til Philadelphia, og avvennet seg på egen hånd - "cold turkey". I 1965 forteller han at han da ga et løfte til Gud "to lead a spiritually aware life and to bring happiness to people through my music". Han øvde døgnet rundt, inntil abstinenssmertene ga seg.

Deretter ble han hyret av sin mentor Thelonious Monk til spillejobb på New Yorks Five Spot Café fra juli-desember 1957, og brukte seks måneder til å utvikle stilen som kritikeren Ira Gitler kalte "sheets of sound".

Det finnes ikke opptak fra Five Spots, bare noen studioopptak av dette Monk-samarbeidet, samlet på albumet "At Five Spot Café" (Riverside). Dette er opptak som ble gjort helt i begynnelsen av samarbeidet. I et opptak fra juli med den originale Five Spot-hvartetten, hører vi hvor fortrolig Coltrane allerede er med Monk-idiomet, i Monk-låtene "Ruby, My Dear", "Nutty" og "Trinkle, Tinkle".

Det er en moden inderlighet her som ikke finnes på hans tidligere Miles-spor. Dessverre var det kun dette som ble innspilt av Monk og Coltrane i dette halvåret. Trodde man. Inntil januar ifjor.

Da hadde Larry Applebaum, jazzspesialist i Library of Congress, en vanlig dag på kontoret, med digital backup av gammelt materiale. I en umerket eske finner han flere bånd, merket "sp. Event 11/29/57 carnegie jazz concert (#1)". Et bånd er kun merket "T. Monk".

Han hadde funnet Voice of America-opptak av en konsert i Carnegie Hall 29. september 1957, med Monks Five Spot-kvartett. Dette er nå utgitt på et fabelaktig album (for spesielt interesserte). Her er de, i full utfoldelse. Monk spøker, det er åpenbart at han trives i selskapet. Coltrane spiller fantastisk - en revitalisert Trane, som er på vei mot noe -. Og lyden er OK.

Samme år - 1957 begynte Trane også å innspille plater selv, som bandleder, for selskapet Prestige, ofte med Red Garland og Paul Chambers, fra Miles Davis-sekstetten.

Dessuten hadde han én utgivelse for Blue Note - platen Blue Train, som nok er den mest kjente fra denne perioden. Den innspilles 15. september 1957, og John Coltrane Sextet består forøvrig av Lee Morgan (t). Curtis Fuller (trb), Kenny Drew (p), Paul Chambers (b) og Philly Joe Jones (tr).

Albumets store beholdning er tittellåten, Tranes første klassiske komposisjon. Han spiller med en fot i Charlie Parker og den andre på vei inn i hardbop. Idag hører man forbauset hvor stort skritt det er herfra til Giant Steps, bare to år senere. For ikke å snakke om til A Love Supreme. Mannens utvikling i de følgende år er forbløffende..

Selvfølgelig fanget Miles Davis opp hva som skjedde. En imponert Miles ansatte Coltrane igjen, i sin nye Miles Davis Sextet, en gjenskapning av den gamle kvintetten, pluss Cannonball Adderley (altsax), Den nye gruppen spiller i april 1958 inn albumet Milestones, hvor Miles Davis for første gang bryter med den tradisjonelle improvisasjonen over bundne akkorder/harmonier.

"Sheets of sound"

Men la oss først se hva som skjedde litt før - 7. februar 1958. La oss gå inn i studio sammen med John Coltrane denne dag. Der er Red Garlands trio, med Garland på piano, Paul Chambers på bass, og Art Taylor på trommer. Platen Soultrane (Prestige) blir laget.

Første nummer er hardbopnummeret "Good Bait", av Tadd Dameron, et av Gillespies yndlingstemaer, og et som Coltrane har spilt mange ganger i Dizzys band. Tempoet er medium, og temaet spilles tilbakelent og avslappet.

Men allerede her finnes det særpreg som peker mot det som skal komme. Tranes solo er ingen tradisjonell hardbopsolo. Han er, i februar 1958, i full gang med å finne sitt eget uttrykk - sin egen stil. Soloen er i lange passasjer basert på 16-delsbevegelser, som krever mye av utøveren, når det spilles lenge. Og når han spiller stadig hurtigere løp, høres det ikke ut som bop mer.

Trane gjør bruk av teknikken han selv har utviklet, med det klargjørende navnet "sheets of sound". Coltrane tenker mer på det klanglige enn på det rytmiske. Ved å spille mange toner fra en akkord hurtig etter hverandre, kan han danne lyden av denne akkorden. Og ingen kan som Trane spille mange akkorder hurtig.

Miles prøvde å forklare folk hva Trane gjorde: - I ... don’t understand this talk of Coltrane being difficult to understand. What he does, for example, is to play five notes of a chord and then keep changing it around, trying to see how many different ways it can sound. It’s like explaining something five different ways. And that sound of his is connected with what he’s doing with the chords at any given time.

Allerede i Soultrane, i det store og hele en tradisjonell bop-plate, kan man altså høre de første spirene til det som skal komme. Tranes "sheet of sound" er forsmaken på på hans modale spillestil, hvor han ofte spiller kaskader av toner etter hverandre, og vender og dreier noen bestemte toner på ulike måter - slik Miles beskriver ovenfor.

Coltranes gjorde ikke annet enn å øve, hvert ledig minutt, i våken tilstand. Beretningene om det er utallige. Han var som besatt. Og i sine egne album på denne tiden, søker han mer og mer mot det "fossende" - som krever en virtuositet som var og er uhørt. Han er på evig jakt etter det sentrale i musikken, som er hans alt og ett. De ustanselige øvelsene er noe som må til for at teknikken ikke skal forhindre ham i å nå målet.

Livet leker, men ...

Årene 1957- 1959 var suksessrike år for Miles Davis, både kunstnerisk og økonomisk. I 1958 vant han priser som beste trompetist, foran både Armstrong og Gillispie (!) La oss håpe Miles smilte skjevt den dagen -.

Samme år portretteres han i Time, som beskrives den romantiske, geniale kunstner, som våkner om natten og får idéer til nye arrangementer. Miles blir et kjent navn langt utenfor jazzens rekker. Han skifter ut sin Mercedes med en Ferrari, og flytter i 1958 inn i nytt hus, intet mindre enn en renovert, tidligere ortodoks-russisk kirke, sammen med skuespillerinnenen Frances Taylor. Sekstetten hadde suksess overalt der den spilte. Den opptrådte i et stort TV-program, og var den best betalte jazzgruppe i USA. Miles årsinntekt er, ifølge ham selv, 200.000 dollar disse årene.

Men det er ett problem, som han selv beskriver i et intervju med "The Jazz Review" samme år: Akkordskiftene innen bopen var blitt så kompliserte at han ikke makter å spille det mer.
- Guys give me tunes and they're full of chords. I can't play them. I think a movement in jazz is beginning away from the conventional string of chords, and a return to emphasis on melodic rather than harmonic variation. There will be fewer chords but infinite possibilities as to do with them".

Miles klarer ikke å henge med mer. Hans storhet er på mange måter lik Ellingtons storhet. De er primært musikalske innovatører. Begge er dyktige på sine instrumenter, men slett ikke tekniske virtuoser. Ellingtons styrke var som komponist og genial leder av store orkestre. Miles Davis hadde genialt talent for å samle talentfulle musikere rundt seg, og gi dem armslag for utvikling.

Det er én nøkkel til å forstå hva som skjedde disse årene, da jazzen ble revolusjonert - ikke minst betydningen til Miles og Trane. Satt på spissen kan man si at den ene spiller de toner han kan makte, den andre spiller de toner han må.

Milestones

milestonesEtter en suksessrik turné går Miles Davis' Sextet i studio april 1958 og innspiller Milestones. Platen består av 6 numre, 4 regulære bluesnumre og 2 som har et mer mer modalt preg. Miles leter etter nye veier.

Tittellåten "Milestones" er helt klart det beste nummer på platen. Det er også Davis' første vellykkete forsøk på å kind of blueskrive en komposisjon basert på skalaer fremfor akkordprogresjon - og en forløper for, et varsel om, det som skulle komme med Kind of Blue.

Miles Davis følte at de mange, kompliserte akkordskift i bop var en hemsko for hans melodiske idéer, og at mulighetene innenfor funksjonsharmonikken begynte å bli oppbrukt - for hans del. Bop var blitt for komplisert etter hans smak - og etter publikums, antok han vel. Miles hadde alltid publikum i tankene.

Som tittelen "Milestones" antyder, var han bevisst det nyskapende ved sin komposisjon. Idéen med å innlemme Julian Cannonball Adderlys bluespregete altsaksofon i bandet, fungerte godt på dette albumet, og ga spennende kontraster i musikken.

- I felt that Cannonball´s blues-rooted alto sax up against Trane´s harmonic, chordal way of playing, his more free-form approach, would create a new kind of feeling, a new kind of sound, because Coltrane´s voice was already going in a new direction, skriver han i sin selvbiografi.

Problemet med at Cannonball absolutt ikke var fortrolig med modalkonseptet, men stadig hang fast i tradisjonelle akkordskift, blir selvfølgelig ikke like iøynefallende her som på den mer gjennomført modale "Kind of Blue".

Etter "Milestones" forlot Red Garland sekstetten og ble erstattet av Bill Evans, som allerede var meget opptatt av modale komposisjoner og improvisasjoner. Evans hadde nemlig studert hos George Russell. Evans klassiske skolering hadde dessuten gitt ham en harmonisk sans og et anslag som lå langt fra Garlands, og for den saks skyld de fleste av tidens jazzpianister. En måned etter Bill Evans entre, blir også trommeslageren Philly Joe Jones skiftet ut med den unge Jones-eleven Jimmy Cobb.

Kind of Blue

Kind of BlueDa Miles Davis og resten av sekstetten går i studio 2. mars og 22. april 1959 for å spille inn "Kind of Blue", har Bill Evans forlatt gruppen, og blitt erstattet av Wynton Kelly. Men Evans deltar likevel på alle sporene, unntatt Freddie Freeloader, fordi innspillingen hadde blitt avtalt lang tid i forveien.

Da musikerne møttes, var ingen av dem klar over hvilke numre som skulle spilles.

- I didn´t write out the music for Kind of Blue, but brought in sketches for what everybody was supposed to play, because I wanted a lot of spontanity in the playing, skriver Miles i sin selvbiografi.

Disse skissene hadde han og Bill Evans laget. Likevel trengte man bare ett opptak av hver låt, unntatt Flamenco Sketches, som det finnes to opptak av. Det har gått et lite tiår siden det første møtet med Gil Evans, når Miles Davis presenterer sitt livs største mesterverk. Her bryter han med den harmoniske tankegangen innen jazzen. De tradisjonelle harmoniske progresjonene uteblir, og soloene utføres med grunnlag i kirketonearter. Disse soloene improviseres stort sett over et svært sparsomt akkordisk grunnlag.

Kind of Blue er grunnlaget for den "modale" jazzbølgen som fulgte. Det han såvidt prøvde i "Milestones", bruk av modale skalaer, blir nå benyttet på et helt album. Ikke bare er dette den første platen innen modaljazzen. Den har også et uttrykk som minner om cooljazzen. Miles finner tilbake til den spillestil som passer ham best. Men han finner et uttrykk som er helt nytt, slett ikke lik den tradisjonelle cooljazzen.

Ennå en gang er Miles i bresjen som stilskaper. Denne gangen helt på egen hånd. Det er særlig "So What" og "Flamenco Sketches" som er gjennomført modale. Førstnevnte har en enkel harmonikk, stort sett basert på kirketonearten D-dorisk, mens sistnevnte bygger på en serie av fem kirketonearter, som solistene improviserer over. I "Freddie Freeloader", som er en vanlig 12-takters blues, avskrelt vanlig staffasje, sørger de lekre, rytmiske forskyvningene fra Miles og Coltane for å gi en slags modal effekt.

I "All Blue", 12-takters blues i 6/8-takt, er det særlig Miles' frie rytmikk, og Coltranes evne til å kretse rundt enkelttoner før han går videre, og hans bevegelser ut og inn av rytmen, som skaper effekten. Men på alle låtene kan man høre at Cannonball Adderly ikke er helt fortrolig med den modale tankegangen, og stadig faller inn i tradisjonelle fraseringer - uten at det gjør noe. Han spiller også med kompet, der Coltrane og Miles spiller mot kompet.

Det er også påtagelig å høre hvor lojal Trane er til Miles' intensjoner. På "Kind of Blue" spiller han helt i den ånd Miles har tenkt - mye mer avdempet og cool enn han pleier på sine egne album. Men knapt fjorten dager senere går han i studio for å lage et nytt album som orkesterleder. Mens Miles smøg seg vekk fra bopens kompliserte strukturer, går John Coltrane 5. mai 1959 inn i studio og oppløser bopen innenfra, slik at den aldri mer skal bli seg lik. Han lager albumet "Giant Steps".

Giant Steps

giant StepsLa oss nå se på et annet overgangsstadium fra bop til modaljazz. La oss gå inn i platestudio igjen, der John Coltranes første soloplate for Atlantic skal innspilles - den som fikk navnet Giant Steps. Det er nå 5. mai 1959. Medspillerne er Tommy Flanagan (piano), Paul Chambers (bass) og Art Taylor (trommer).

Alt som spilles, er komponert av Coltrane selv. Platen spenner over et vidt spekter av jazztendenser. Det er tittellåten, Giant Steps, og Countdown, som peker seg ut. Det er bop, så avansert harmonisk, at det er nesten utenkelig å skulle strekke det harmoniske system videre innen bebop.

Disse to numrene er kulminasjonen av bop, og representerer forstadiet til modaljazzen, selv om det overhodet ikke finnes modale trekk i dem. Miles klagde over at "the music has gotten thick ... they`re full of cords. I cant play them."

Well, this is even thicker, Mr. Davis, this is really thick.

Tittellåten "Giant Steps" er så teknisk krevende at de aller færreste kan makte det som Coltrane her gjør. Man aner at Flanagan kanskje har problemer med å henge med. Coltrane søkte hele tiden, ville aldri flyte på rutinen.

Det er interessant at han på hele platen Giant Steps ikke bruker sin "sheets of music"-teknikk, men nøyer seg med å skru opp tempoet. Coltrane var altid ute på et evig oppdrag for å utvide sin horisont gjennom munnstykket på instrumentet. Og det er tempoet han utforsker nå, stupid!

I 1959 tegnet Coltrane kontrakt med Atlantic Records, og begynte å spille inn egne komposisjoner. For første gang overveide han å starte en egen gruppe. Han ble overtalt av Davis til å være med på en siste Europa-turné våren 1960. Herfra finnes det mange utgivelser av den legendariske konserten i Konserthuset i Stockholm 22. mars 1960, med bl.a. strålende versjoner av "Walkin'" og "So What" - Miles og Trane på sitt beste fra sin tid sammen. Kjøp den om du kan!

Etter Europa-turnéen sluttet Coltrane i bandet. Det var ikke enkelt å si opp jobben i verdens best betalte jazzband, og han tvilte på sin egen popularitet. Men trangen til å utforske sine egne veier, avgjorde. Avstanden til Miles' veier var blitt stor.

Miles, som gikk i studio 15. november 1959 og lagde "Sketches of Spain". Sammen med "Miles Ahead" og "Porgy And Bess" (1958) er dette en videreutvikling av idéene fra tubabandet et tiår tidligere. Han er tilbake med Gil Evans igjen, og denne gang er de to fascinert av spansk, klassisk musikk.  (Husker jeg ikke feil, protesterte komponisten Joaquin Rodrigo på det som her ble gjor med hans komposisjon "Concierto de Aranjuez".)

Platene markerer utvilsom høydepunkter når det gjeløder klangrikdom og variasjon i store jazzbesetninger. Og Miles Davis' soloer på trompet og flygelhorn er utmerkete. Men spør du meg, svarer jeg gjerne at det er elevert elevatormusikk.

Coltrane hadde noen mål med musikken, og han ville forfølge dem på egen hånd. Straks etter dannet han sin gruppe, som kalles den klassiske kvartett, og besto i fem år: McCoy Tyner (piano), Elvin Jones (trommer) og Steve Davis (bass). Sistnevnte utskiftes senere med Jimmy Garrison, som blir fast bassist.

My Favorite Things

favorite thingsI oktober 1960 spiller han inn hele tre album med sin nye kvartett: "Coltrane's Sound", "Coltrane Plays the Blues" og salgssuksessen "My Favorite Things".

Coltrane hadde skapt en ny musikalsk arkitektur med Giant Steps, og nå utviklet han denne nye tilnærmelsen. Man ser bebop i bakvinduet, og ennå uferdige modale formuleringer i forgrunnen. Han brukte sopransaksofonen til å videreutvikle det Miles hadde forklart for folk: Han spilte relaterte akkorder i rasende tempo forlengs og baklengs, og i stadig nye formasjoner.

Det er på "My Favorite Things", innspilt 24. oktober 1960, at han første gang benytter sopransaksofon på plate. Særlig tittellåten ble en umiddelbar suksess, og denne platen er en utmerket introduksjopn til Coltrane i tiden med den klassiske kvartette. Kjøp den!

Med platen "My Favorite Things" begynner man å fornemme hvilken vei Coltrane beveger seg. Stilen han utvikler, er utpreget modal, men har også elementer fra den frijazzen. Det gjør hans stil betydelig mer "hardtslående" og ekspresjonistisk enn Miles Davis'.

Coltrane er musikkens Munch og van Gogh - mens Miles er mer Monet. Jeg har alltid foretrukket ekspresjonistene -.

A Love Supreme

love supremeColtranes aller mest kjente plate, er A Love Supreme, innspilt ;9. desember 1964 med den klassiske kvartetten - det mest bemerkelsesverdige jazzalbum jeg vet om.

Det er skrevet så mye om "A Love Supreme" at jeg ikke har noe å tillegge. Er du interessert, flommer det over av kyndige omtaler. Platen består kun av tittelnummeret, lnndelt i fire deler.

Med "Acknowledgement", første del, har Coltrane fullført reisen inn i en modal verden. Modaljazzen kjennetegnes ved få akkorder, og her finnes det kun én enkelt akkord som fundament. Coltranes solo er rytmisk fri, og minner litt om hans "sheets of sound", som tidligere ble brukt til å skissere akkordstrukturer i soloen.

Her bruker han teknikken med å la en rekke toner komme etter hverandre, uten å bekymre seg om det rytmiske. Og han bruker overtoner, som gir en skjærende lyd, på en meget uttrykksfull måte. Overtonene er helt nødvendige ekspressive elementer. (Det skjønner man fort når man får klart for seg de religiøse motiver Coltrane hadde med A Love Supreme.)

En så utpreget bruk av overtoner, røper båndene til frijazzen, som han ble mer og mer inspirert av. Og som skulle prege innspillinger og konserter stadig mer. Når han senere spilte A Love Supreme på konserter, merker man at han gled mer og mer over i frijazz.

Neste: «Frijazz»

Forrige: «Kind of Blue»

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy