For dagens jazzlyttere er det vanskelig å skjønne datidens reaksjoner på «Kind of Blue», dette albumet fra 1959, som introduserte modaljazzen, og ble et så viktig vannskille i jazzen. Det er nå så integrert i jazzen, at vi tar det modale aspekt som en selvfølge.
Når man skal se på overgangen fra bop til modaljazz, er det naturlig å fokusere på Miles Davis og John Coltrane, årets to 80-åringer.
Miles Davis var ikke den første som skrev modale jazzkomposisjoner. Men han var den første som fikk det til å fungere. George Russell hadde allerede i 1947 skrevet et modalt nummer for Dizzy Gillespies orkester, og publiserte i 1953 «The Lydian Concept og Tonal Organization», som ble flittig studert av mange jazzmusikere. Her beskriver Russell hvordan man kan bruke kirketoneskalaer som grunnlag for å komponere jazzmusik.
Det var heller ikke Davis, men Coltrane, som videreførte idéene til helstøpte, modale verk - som «Love Supreme» fra 1964. Det er Coltrane som både tvinger frem funksjonsharmonikkens oppløsning, og utnytter de muligheter som modal musikk gir til å skape en friere, kunstnerisk ambisiøs jazz.
Men det er Miles Davis som inntar plassen i jazzhistorien som «modaljazzens far». Selvfølgelig med stor rett - ikke minst på grunn av «Kind of Blue». Her prøves en ny måte å improvisere på. I stedet for å basereseg på bestemte akkorprogresjoner, går man ut fra noen få modale skalastrukturer (f.eks. i So What, All Blues og Flamenco Sketches). Slik blir solistene ikke bundet av metrisk forutbestemt akkordskjema, og kan improvisere friere. Dette kom til å få avgjørende betydning for jazzen i 60-årene.
Men bakgrunnen for dette kvantespranget er mer kompleks enn det synes ved første øyekast. Miles og Trane utfyller hverandre i den viktige prosessen som skjer. I neste artikkel skal vi se på hva som faktisk skjedde i disse skjellsettende årene.
Neste: Miles & Trane
Forrige: Hardbop
Tags
RSS for kommentarar
Vis/ skjul kommentarform
