Et konsertminne

E-post Skriv ut PDF

stockholm 83Fem år senere ble han funnet død på gaten nedenfor et hotellvindu i Amsterdam. Politiet fant heroin og kokain på rommet, og obduksjonen viste at han var ruset. Dødsfallet ble klassifisert som uhell. Du finner en plakett som markerer hendelsen, utenfor Prins Hendrik Hotel i Amsterdam.

Men denne kvelden, 18.februar 1983, ga han en konsert på Södra Teatern i Stockholm. Og jeg skal aldri glemme det stakkarslige inntrykket han ga, i den stussligste blå genseren jeg har sett på en menneskekropp. Han og Stan Getz, to knarkere, som skulle glede alle oss som stimet mot Mosebacke Torg den kvelden.

Men det var bare ett knarkvrak på scenen. Bossanova-millionæren var glinsende veltilfreds, med silkedress og moteslips fra Milano. Det var hans konsert, men av en eller annen grunn hadde han invitert Chet Baker som gjest. Selv om det under konserten var åpenbart at de avskydde hverandre, knapt så på hverandre.

«Hatet hverandre», sa Getz i sin biografi. Fordi Baker var «uprofesjonell», smacked up, off-key, out-of-tune. Stan Getz kunne være like høy, men «did his stuff». Såvidt jeg vet var dette første gang de delte scene siden West Coast Live-konserten i 1953.

Jeg har aldri vært svak for Bakers «smooth jazz» for eventyrlystne popskadde, eller Getz' bossa nova for klinekos. Men de var gode musikere, som i 1983 spilte ordentlig jazz igjen. Og Baker var jo en romantisk myte blant jazzfolk. Utvist fra de fleste jazzland i Europa, fengslet i USA, fått tennene utslått, og atter trent seg opp til å spille «cool» trompet.

Og jazzelskende popignoranter lærte fort, i de dager, å ha Stan Getz og Chet Baker på lur, pluss Paul Desmond og Jim Hall, i tilfelle damer og døsige nattetimer.

Så det var aldri tvil om at jeg skulle høre dem, når anledningen bød seg. Jeg ble fortalt at Chet Baker hadde dukket opp i vinter-Stockholm i den blå genseren, uten yttertøy eller hodeplagg, med hullete sko. Og at det helt til konsertstart var uklart om han ville makte å komme på scenen. Men svensk TV var der, og det var visstnok de som sørget for at han kom.

Det ble en lang, spennende konsert. Jeg har de tre albumene som ble spilt inn den kvelden.

Og det er ett minne som står frem: Da Chet Baker, etter en ussel fremførelse av - ironisk nok - «Just friends», staplet seg opp fra stolen og frem mot mikrofonen for å ta signaturlåten, «My funny Valentine».
- Han klarer det aldri, tenkte jeg.
- Han kommer til å ramle.

Men han klarte det, på et vis. «Stay little valentine stay, stay ...»
Ikke så godt som i bedre dager. Og jeg husker at Stan Getz reiste seg og avbrøt trompetsoloen hans. Men det var noe ved dette, ved denne patetiske fyren i blå ullgenser, som prøvde å gjøre nummeret sitt.

Kanskje det er fordi jeg vet hvordan det pleide å låte; kanskje det er derfor denne videoen fra den kvelden slår an strenger i meg ...

-> erik ®

Postscript: En strålende live-opptreden i Tokyo fire år senere, 1987, året før han døde. I slips og jakke, nybarbert. Med den beste Funny Valentine-trompetsoloen jeg har hørt ham gjøre - med en inspiret Harold Danko på piano. Sjekk den!

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 

Nye jazzskiver - BBC