Startside Tekstutvalg Hot topic Miles og Juliette - gjøren og væren

Miles og Juliette - gjøren og væren

E-post Skriv ut PDF

juliette og miles

Typisk når man har det travelt. Radioen sier: «And now 'Old Europe' - from Robert Wyatt's Cuckooland», og fyren synger om «Paris at night ... Juliette and Miles ... black and white city ...»

Miles og Gréco? Før de ble Miles og Gréco -? Hvorfor visste jeg ikke det? Hvorfor leste jeg aldri Miles' biografi? Hvorfor fletter mine idoler seg inn i hverandres liv hele tiden?

Jeg som har slukt jazz og Miles fra jeg var 13, og som 17-åring falt for la chanteuse med stemmen som, ifølge Sartre, rommer millioner dikt - engang i en mørk kinosal, med Otto Premingers Bonjour tristesse.

Jovisst - det stemmer! Miles Davis var i Paris våren 1949. Tar bare ti sekunder å finne ut nå til dags.

Han var 22, hun var 22. Han var der med Tadd Damerons kvintett, for å spille på Festival International De Jazz, fra 8.-15.mai. Jeg graver frem noen rustne, skurrete opptak. De spilte 'Embraceable You', 'Ornithology' og 'All the Things you are'.

Det var dengang 22-åringer var voksne, og hadde en historie. Han hadde vært med på å skape musikalsk revolusjon sammen med Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Hun hadde deltatt i la résistance, og blitt fengslet av Gestapo.

Han har allerede platekontrakt som bandleder, og har dannet Miles Davis Nonet - uten større suksess. Hun er en ubetydelig filmstatist, en av nattuglene på "Le Tabou" i rue Dauphine. Men det er noe ved henne. Hun inviteres på middag av Maurice Merleau-Ponty, danser med Jaques Prevert, flørter med Albert Camus og tas faderlig hånd om av Boris og Michelle Vian.

Som en Giacometti

- Han var som en Giacometti, med et skjønt ansikt .. Miles Davis, sier hun i et intervju med Philippe Carles i Jazz Magazine. Hun elsket jazz, og hørte dem alle - Charlie Parker, Modern Jazz Quartet og Dizzy Gillespie på Tabou.
- De kom etter krigen, og vi lyttet til dem, vi elsket dem. Under okkupasjonen var det straffbart å lytte til jazz.
- Det var Boris Vians kone. Michellee, som tok meg til Miles Davis første konsert på Pleyel. Det var stappfullt, og jeg hadde uansett ikke råd til å kjøpe billett, men Michelle fant to ståplasser.

- Der fikk jeg et glimt av Miles, i profil. Han var som en Giacometti, så vakker. Du behøvde ikke være jazzekspert for å bli betatt. Du ble slått av den uvanlige harmonien mellom mannen, instrumentet og tonen. Miles var noe for seg selv.

For Miles Davis, negro fra USA, var Paris en opplevelse. Han var ikke bare en musiker, mais un artiste. Han ble møtt med åpenhet og beundring av «eksistensialistene» rundt Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir - Albert Camus, Maurice Merlau-Ponty og Boris Vian. De hadde sprengt filosofiens gamle rammer for selvinnsikt og menneskeforståelse, og jaktet på ny innsikt, overalt hvor livet ble levd. «Eksistensen går forut for essensen» er tesen - juryen er ute på hva et menneske er. De var ikke ute etter en evig, allmenngyldig definisjon på mennesket og virkeligheten.
- Å gjøre er å være», sa Descartes.
- Å være er å gjøre, sa Sartre.

Hans jazzinteresse kommer til uttrykk allerede i «Kvalmen» (1938), der hovedpersonen, Antoine Roquentin, langsomt går i oppløsning, og bare tennes av én eneste ting: Jazzmusikk.

I denne kretsen av ny frihet og livsbegjær, var det at Miles Davis en kveld møtte en ung kvinne, il aperçoit une jeune femme. Elle s'appelle Juliette. Juliette Gréco.

Le miracle de l'amour

young miles- Så jeg møtte denne mannen, som var svært ung, som jeg også var. Vi gikk ut for middag, en gruppe mennesker som jeg ikke kjente. Og da skjedde det. Jeg snakket ikke engelsk, og han snakket ikke fransk. Jeg har ingen anelse om hvordan vi fikk det til. Det var kjærlighetens mirakel.

- Juliette was probably the first woman that I loved as an equal human being, skrev Miles senere.
- She was a beautiful person. We had to communicate with each other through expressions and body language.

Hun sang ikke for Miles da. Han hørte henne synge først mange år senere, i New York, på Waldorf-Astoria. Og først to år senere debuterte hun på plate med «Je suis comme je suis», av Jacques Prevert.
- For ham var jeg bare lille meg, en jente med et pussig fjes, som han elsket. Det gjorde meg lykkelig, sier hun.

Et spørsmål om farge

sartre

Sartre spurte Miles en gang:
- Hvorfor gifter du deg ikke med Juliette?
- Fordi jeg elsker henne for høyt til å gjøre henne ulykkelig, svarte Miles.
- Det var simpelthen et spørsmål om farge. Hvis han hadde tatt meg med tilbake til USA, ville man satt navn på meg.

På Waldorf i New York, mange år senere, da han hørte henne synge, hadde hun en luksuriøs suite, dit hun inviterte Miles på middag. Men det hun husket etterpå, var ansiktet til maitre d'hotel da han så Miles Davis. Måltidet ble langt og pinefullt, før han forsvant. Klokken fire om natten ringte han. Han gråt:
- I couldn't come by myself. I don't ever want to see you again here, in a country where this kind of relationship is impossible, sa han.

"I’d know it was you"

Forholdet mellom Miles Davis og Juliette Gréco varte livet ut, i en form eller annen. Han sendte meldinger til henne fra sine reiser. "I was here, you weren't."

Han kom og besøkte henne noen måneder før han døde. Satt i stuen da hun ruslet ut på verandaen.
- Da hørte jeg denne djevelske latteren hans, og spurte hva som forårsaket den.
- No matter where I was, in whatever corner of the world, looking at that back, I'd know it was you, sa han.

... Nå vel, hva var det jeg egentlig holdt på med - -?

--> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 

De som leste dette, leste også: