Startside Tekstutvalg Hot topic Spasertur med lykkens gudinne

Spasertur med lykkens gudinne

E-post Skriv ut PDF

Lørdag 7. juli 1956 var en spesiell dag for Duke Ellington. Mulla Krekar ble født den dagen, Ringo Starr fylte 16 år, George W. Bush lekte med 10-årspresangene sine. Men det var ikke derfor Duke Ellington så bekymret ut. Han var i trøbbel. Ryktene sa at bandet måtte oppløses. Han tapte penger på det, og måtte tære på inntektene fra 20-40-tallet.

Denne dagen - når Marc Chagall fyller 69 og de gamle romere feiret Juno, kvinnelighetens skytsengel - skal det skje noe som sikrer Ellington suksess resten av livet. Han skal på chagallsk spasertur med Fru Fortuna, slumpens gudinne.

Men han vet det ikke. I sentrum for det som skal skje, står en impulsiv Juno i smilende trance, svart kjole og brusende underskjørt. Og hans mest stillfarne musiker, som denne kveld skal overgå alt han før eller senere gjorde.

Nye tider, nye helter

Duke Ellington har grunn til å være bekymret for fremtiden. Han har tapt popularitet, og er ikke lengre alles kjæledegge. Det er Charlie Parker og Dizzy Gillespie som har den posisjonen nå. Ungdommen, det store flertallet, vil ha rock 'n roll og rythm & blues - Ray Charles med «I Got A Woman», Elvis Presley med «Heartbreat Hotel».

Jazzfolk vil ha bebop og west coast jazz og hardbop. Jazz har blitt kunstmusikk, vekk fra nattklubbene, dansehallene. Gærne musikere med rare hatter og alpeluer spiller i små grupper for publikum som sitter stille og tenker på sex og eksistensialisme. Art Blakey & The Jazz Messengers har sluppet «Hard drive». Dave Brubecks kvartett er skoleungdommens idoler med «Jazz goes to college».

Storband er «out». Ellington er på vei dit de andre gikk - Harry James, Tommy Dorsey, you name 'em, man.

Nymotens påfunn

Men idag er han på vei til Newport, Rhode Island, hvor impresatoren George Wein for andre år på rad lanserer noe han kaller «jazz festival» - et nymotens påfunn.

Året før, i 1955, gjorde Miles Davis så stor furore der med sin tolkning av Thelonius Monks 'Round Midnight, at det ga platekontrakt med Columbia. Og sjanse til å starte egen kvintett - med John Coltrane, Red Garland, Paul Chambers og Philly Joe Jones. Er det rart at Duke er bekymret?

Han er hyret for å starte og avslutte den siste festivalkonserten, som Columbia skal utgi på plate. Duke ser sjansen til å nyprofilere seg, og gjør noe han aldri før har gjort: Gir musikerne en pep talk. Noen av dem trekker hatten over fjeset og dupper. Andre kikker i aviser. Ikke før har Grace Kelly giftet seg med Rainier av Monaco, før Marilyn Monroe nå gifter seg med - ta meg faen! - Arthur Miller.

Avisene kan ikke få nok om det. Og om Elvis Presley, som driver jenter til vanvidd. Kanskje finner de en notis om lynsjing i sørstatene, om umistelige Clifford Brown, som døde i bilkræsj for en drøy uke side, eller om busstreiken i Montgomery, initiert av Rosa Parks, bless her soul.

Skjev start - tynn lyd

Fire av musikerne roter seg bort på veien, så Duke må spille åpningsnumrene med redusert besetning. Heldigvis skal Bud Shank, Jo Jones, Jimmy Giuffre, Anita O'Day, Friedrich Gulda og Chico Hamilton på scenen før siste avdeling.

De villfarne musikerne ankommer før avslutningen, som selvfølgelig starter med «Take the 'A' Train». Så kommer det planlagte clou, et 3-delt verk, som Duke og Billy Strayhorn har komponert for anledningen - «Newport Festival Suite». Så ferskt at de knapt har fått skrevet det ut. Første sats er Festival Junction», andre «Blues to Be There».

Publikum klapper velvillig, men uten den entusiasme som Duke håpet på. Når 3-satsen, «Newport Up». toner ut, begynner folk å forlate plassene sine, på vei mot parkeringsplassen. Det ser halvlunkent ut. Duke parerer med gode, gamle «Sophisticated Lady» - Harry Carney på barytonsax. Så vokalisten Jimmy Grissom i «Day In, Day Out». Men folk rusler stadig vekk.

Det er da det skjer

Noen sier at Duke plutselig trakk det frem av ermet. Èn variant er at han samlet bandet bak scenen og foreslo nummeret, og at musikerne stirret vantro på hverandre. Paul Gonsalves skal ha sagt:
- That's the one where I blow -? Og Duke skal ha svart:
- Yes, and don't stop until I tell you.

Hvordan det enn skjedde: Duke Ellington annonserer at de skal spille et nummer fra gamle dager, «Diminuendo in Blue» og «Crescendo in Blue» - et 2-delt stykke som vil bli bundet sammen med en improvisert solo av Paul Gonsalves på tenorsax.

Det er da det skjer. Det som skal gi nytt liv til Duke Ellingtons storband, helt frem til hans død i 1974. Det er stunden da den beskjedne Paul Gonsalves spiller sitt livs solo. Det største øyeblikk i hans musikalske karriere. Duke Ellington følte siden at han sto i takknemlighetsgjeld til Gonsalves, som med sin varme tone og harmonisk avanserte soli skulle bli en permanent bestanddel i orkesteret helt til det siste. Til de begge døde med ti dagers mellomrom, atten år senere.

«A voluptuous woman i black dress ...»

Duke starter diminuendoen med tre selvbevisste pianokor. Musikere fra andre orkestre samler seg rundt scenen. Jo Jones egger batteristen Sam Woodyard til innsats. Joda, folk stopper, snur seg og går tilbake til sine plasser. Når «Diminuendo in Blue» avsluttes, reiser Paul Gonsalves seg. De første tonene er nølende. Han famler seg frem.

Etter noen takter begynner en veldreid kvinne i svart kjole og brusende underskjørt å danse på sin plass. Hun gynger med i rytmen, innesluttet i sin egen verden. Det er slikt som senere skal hende på rockkonserter. Men ingen gjorde slikt på jazzkonserter i 1956.

Alles øyne rettes mot kvinnen, også Duke Ellingtons, som driver Gonsalves videre med hissig komp og tilrop. Folk stimler sammen rundt kvinnen. Det sedate festivalpublikum i overklasseparadiset Newport reiser seg og danser med. Oppildnet av Duke Ellington, sørget Sam Woodyard og Jimmy Woode for en drivende rytme. Duke klapper takten og pisker Gonsalves videre, videre - videre.

Det koker blant publikum. Impresarioen George Wein blir bekymret, og roper til Duke at han må avslutte nummeret. Men Duke Ellington ignorerer det, og roper til Paul Gonsalves:
- Go on! Go on!

Og Paul Gonsalves bryter alle regler for solistisk skikk og bruk, spiller kor etter kor, det ene mer intenst enn det forrige.

Hertugelig fryd

Man ser på Duke Ellington at han fryder seg. En slik ekstatisk stemning har han aldri opplevd før under en konsert, i hele sin lange karriere. Publikum tar helt av, dette er noe nytt. Paul Gonsalves spiller 27 runder med kor - før han kollapser på scenen. 

Han overgår ikke bare seg selv denne kvelden. Han åpner også veien for lange soli, slik at John Coltrane snart kan kjøre 80-90 runder med kor i «Chasin' the Trane» (Village Vanguard 1961).

Og når Cat Andersons stratosfæriske trompet endelig kjører «Crescendo in blue» hjem, stiger det et vræl fra havet av gyngende kropper ute der. Applausen er sterkere, høyere, mer massiv enn noe som ellers er hørt på en jazzkonsert.

«Pandemonium took over» - «Riot Prevention»

Duke prøver å roe publikum:
- If you've heard of the saxophone, then you've heard of Johnny Hodges!
Og Dukes mest berømte altsaksofonist spiller «I Got it Bad, and That Ain't Good», fulgt av «Jeep's Blues».

spaserturPublikum gir seg ikke, så en oppildnet Duke sender frem Ray Nance for å synge «Tulip or Turnip». Det som så skjer, kan høres på sporet «Riot Prevention», der en panisk George Wein roper «Stop! It's finished!», mens publikums følelser koker over.

Ellington vil heller ikke gi seg, og lar batteristen Sam Woodyard runde det hele av med «Skin Deep», før han, over noen strofer av «Mood Indigo», kan rope ut et siste:
- You are very beautiful, very lovely and we do love you madly.

Med dette endte Newportfestivalen 1956. Ellingtons orkester ble høydepunktet, også blant kritikerne. Duke Ellington havnet på forsiden av Time Magazine, slik Miles Davis hadde gjort året før, og orkesteret ble etterspurt som i gamle dager.

Over hele jazzverden skrev man om Paul Gonsalves solo den kvelden. Platen "Ellington at Newport" solgte i hundretusener, mer enn noen annen Ellington-plate noensinne gjorde. Bak scenen var Duke Ellington euforisk. - I was reborn in Newport in 1956, sa han alltid senere, når han møtte George Wein.

Vi ble lurt

Det har siden vist seg at vi ble lurt, alle vi som kjøpte «Ellington at Newport». Platen som Columbia lagde, ble fabrikert i studio - etterpå. Man mikset inn litt autentiske opptak, pluss hermetisk applaus. Ellington følte nemlig at «Newport Festival Suite» ikke hadde blitt fremført godt nok for plateutgivelse.

Og så viste det seg at Paul Gonsalves hadde spilt inn i feil mikrofon, og ofte ikke kunne høres på Columbia-opptaket!

Men hipp hurra!

Lykkens gudinne spaserer atter med oss: I 1996 fant man et lydopptak fra Voice of America, som forandret alt. Paul Gonsalves hadde nemlig spilt inn i VOA-mikrofonen -.
Og i dagens utgivelse, fra 1999, er VOA- og Columbia-båndene spleiset med avansert teknologi. Så nå har vi en stereofonisk gjengivelse av den mest berømte Ellington-opptreden de siste femti år. Selv om stereo ikke kom i bruk før året etter, i 1957. Her kan man klart og tydelig høre Paul Gonsalves solo.


Her er nummeret¨i 1999-tapning - «Diminuendo in Blue» og «Crescendo in Blue» - med Paul Gonsalves solo midt i.

-> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (2)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy