Startside Tekstutvalg Hot topic Fem fristelser og et pliktløp i Molde

Fem fristelser og et pliktløp i Molde

E-post Skriv ut PDF

Jeg liker programmet for årets jazzfestival i Molde. Man får oppleve gamlinger som Ornette Coleman og Charles Lloyd, før de forsvinner ut av tiden, mens de ennå er skapende. Etablerte stjerner som Joe Lovano og David Murray, kommende storheter som Eric Harland og Lafayette Gilchrist.

For meg blir hovedattraksjonen, Ornette Coleman Quintet, et lite pliktløp. Det burde man selvfølgelig ikke si - men jeg har jo allerede sagt det, at jeg ikke er av de største Ornette-beundrerne. Jeg er en sånn som også begynte å miste grepet på John Coltrane etter 1965. Men 78-åringen er et fyrtårn i jazzhistorien, og en musiker man bør ha hørt i levende live. Han har med seg sin faste kvintett, med bassistene Charnett Moffett, Tony Falanga og Al Mc Dowell, pluss sønnen Denardo Coleman på trommer

En større fristelse er årets Artist in Residence, den strålende perkusjonisten Marilyn Mazur, som jeg kjenner best fra Jan Garbarek Group, med Eberhard Weber på bass og Rainer Brüninghaus på tangentene. Når hun åpner festivalen i Bjørnsonhuset mandag 14.juli, sammen med Nils Petter Molvær, Dhafer Youssef og Eivind Aarset, blir det en feststund. Det kan man kalle en spennende stjernekvartett!

En enda større fristelse er stjernelaget fra San Francisco, SFJAZZ Collective, med Joe Lovano, Dave Douglas, Miguel Zenon, Robin Eubanks, Stefon Harris, René Rosnes, Matt Penmann og Eric Harland. Det alene bør være nok til å bevege horder av jazzelskere mot vestkysten i sommer.

Den versatile Joe Lovano, en av mine favoritter på tenorsax; en sånn som man tar på lyden, slik man tar Coltrane, Parker eller Miles. Den delikate allround-trompetisten Dave Douglas, som har gjort fine ting med Chris Potter og John Zorns Masada. (Derimnot liker jeg ikke hans egen Tiny Bell Trio, med Brad Shepik på el-gitar og Jim Black på trommer. Men det er en annen sak.) Eric Harland, kanskje den beste av dagens unge trommiser.


Smakebit av Joe Lovano i en helt annen setting - i 'Soultrane', fra 2007-duettene med den da 88 år gamle pianisten Hank Jones, bror av Thad.

Dessuten blir det fristende klubbkonsert med David Murray, en av de få eldre tenorsaksofonister som ikke hadde John Coltrane som musikalsk utgangspunkt, men søkte seg til Coleman Hawkins, Ben Webster, og Paul Gonsalves.

Selv for en Caltrane-entusiast er det forfriskende, nesten nytt, fordi John Coltrane så til de grader har dominert musikklivet etter sin død. Nå skal det sies at David Murray også spiller bassklarinett, og dessuten har innspilt en fin cd-hyllest til Coltrane, som jeg ofte lytter til: 'Octet Plays Trane' (1999). Han vant også en Grammy-pris i 1989 for 'Blues for Coltrane: A Tribute to John Coltrane'.

Til Molde har han med seg sin 'Power Quartet' - Black Saint Quartet, med trommisen Andrew Cyrille, bassisten Ray Drummond og pianisten Lafayette Gilchrist, som overtok etter at John Hicks døde. Jeg antar at de spiller musikken fra albumet 'Sacred Ground', inspirert av Douglas' soundtrack til filmen 'Banished', som tar for seg en lite kjent etnisk rensing av african-americans i tidsrommet fra borgerkrigen til depresjonen på 30-tallet.

Apropos svartes skjebne i USA: Når man tenker på hva også deres musikalske genier måtte utstå - Billie, Bud, Miles - blir det nesten uvirkelig, og temmelig kvalmt, å se reaksjonene på at Barack Obamas pastor var sint og frittalende.


Her er tittellåten fra albumet 'Sacred Ground' (2007), med David Murray og Black Saint Quartet - og Cassandra Wilson som vokalist!

Klubbkonserter blir det også med Manu Katchè Group, enda en perkusjonist man kjenner fra Jan Garbarek Group. Denne gang har han med Trygve Seim og Mathias Eick i sentrale roller.

Trygve Seim, med bakrunn fra Jon Balke og Edward Vesala, er absolutt en fristelse. Det hender at han søker veier slik at jeg mister ham, men han er likevel den norske musikeren jeg for tiden spiller mest, tror jeg. Hans ECM-album Sangram, Different Rivers og The Source and Different Cikadas har stadig noe nytt å by på.

Men jeg innrømmer det: Jeg har et rart, ømt hjerte for gamle Charles Lloyd. Som har holdt det gående helt fra 60-tallet, da han boltret seg på salgstoppen med purunge Keith Jarrett og Jack DeJohnette. Og som nå har skapt seg en ny karriere hos ECM. Han har en tone som det er lett å bli glad i.

Som 70-åring kommer han med sin nye kvartett - Jason Moran på piano, Reuben Rogers på bass og Eric Harland på trommer. De vil spille musikk fra det ferske live-albumet 'Rabo De Nube' (ECM ), som har fått svært gode kritikker. Det bør bli en fest å høre Ramanujan, Sweet Georgia Bright og Rabo De Nube - livelive, liksom.


Her er Rabo de Nube fra dobbelalbumet 'Lift Every Voice' (2002).

Velkommen til Morlde - som de sier selv. Billettsalget begynner i morgen.

--> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy