Startside Omverdensproblemet De progressive Den elskverdige dobbeltmoralen

Den elskverdige dobbeltmoralen

E-post Skriv ut PDF

I de fleste land utenfor Norden er det vanlig at foreldre slår sine barn. Av ren kjærlighet, kan du skjønne. Bare spør dem. Noen er veldig kjærlige, og slår veldig hardt. Med belte og stokk og knyttneve. Akkurat som i riktig gamle dager her til lands.

- Jeg fikk selv mye juling. Og det hadde jeg sannelig godt av.
- Når jeg riser, gjør det mer vondt for meg enn for ungen., sa de den gang.

Etter hvert har vi fått mange nye landsmenn fra slike land. Det vil være naivt å anta at skikkene ikke følger med i bagasjen til mange av dem. Men det er noe vi ikke snakker om, eller gjør antagelser om. Man vil ikke risikere sitt omdømme blant toneangivende progressive.

Det var lettere å være «progressiv» før - da verden gikk stødig fremover, og man kjempet for saker som folk etterpå skjønte var bra: Sosiale sikkerhetsnett, ombudsmenn for de svake, reklameforbud for sprit og tobakk, kvinnelige prester og forbud mot at foreldre slår sine barn.

For den gode saks skyld

Kjønnslikestilling, fokus på barns oppvekstvilkår og antirasistisk engasjement har tradisjonelt vært en hellig treenighet for samfunnsengasjerte i Norden. Ikke nå mer. Nå om dagen må  «de progressive» være veldig, veldig forsiktige. Til ære for det multikulturelle samfunn.

Løsningen er å dele samfunnet i to, og anskaffe en elskverdig dobbeltmoral - for den gode saks skyld. Progressive feminister har gjort det lenge. De vil diskutere med imamene før de vet «om det virkelig er snakk om kvinneundertrykkelse», kan du skjønne.

Nå viser det seg at barnevernet også gjør det. Snakker med imamen for å vite «om det virkelig er ulovlig vold», eller kun kjærlig-bestemt veiledning av en elskelig fader.

- När invandrarbarn misshandlas vågar samhället inte ställa sig på deras sida. Barnen tvingas ensamma kämpa mot sina våldsamma föräldrar, ble det sagt i et svensk TV-program i går, lagd av en ung innvandrerkvinne, med harme og innlevelse.

«Det nordiska sveket»

Det gjør ikke saken bedre at vi har fått riktig gammeldagse holdninger inn i nordiske hjem. Mye mer gammeldags enn det som var normen da man for 20-30 år siden forbød fysisk vold mot barn.

Hvor vanskelig det er å være «progressiv» i dag, med æren i behold, kom tydelig frem i den svenske TV-reportasjen om «Det svenska sveket» i går. Om hvordan svensk samfunnsforskning og barns tilsynsmyndigheter lukker øynene for kriminell pryling av barn i svenske hjem.  En etter en sto de frem, elskverdige, progressive svensker.

Fokus var på en liten somalisk gutt som prøvde å rømme fra sin far, men alltid ble sendt tilbake av svenske myndighetspersoner. Inntil politiet ble varslet av søskenene, og fikk reddet guttungen, og samlet bevis for å sende faren til langvarig fengselsstraff.

De flakkende øynene til Barneombudet var vondt å se. Hun ante ikke om dette var et problem, og bablet mest. Hun kunne like gjerne ha sagt det i klartekst, det som kom frem i bruddstykker: «Hør, vi må tåle at innvandrerbarn pryles i hjemmet. Kan du ikke holde opp å snakke om det? Vi vil da ikke bli mistenkt for rasisme» .

Ikke sett, ikke hørt, ikke sagt

Sosialsekretæren som hadde hatt årelang hjemmekontakt med guttungen, mens han ble prylt med pc-kabel, hadde ikke sett noe, ikke hørt noe, ikke ant noe. Til tross for at guttens lærerinne varslet om at han levde i terror.

Med engstelig, flakkende blikk snakket hun som en lommetyv, grepet med hånden i lommen din, eller en blotter, tatt med trusestrikken over knærne.
- Vi har kanskje gjort feil, - det var kanskje forsømmelser - og vi burde kanskje ikke brukt imamen i farens menighet som guttens støttekontakt.

- Men det er så vanskelig. Dette er så delikate problemer ..

Den politiske utrederen, også hun med pinlig fremtreden.
- Jo, vi fant en liten övervikt av vold i innvandrerhjem, sa hun.

Den «lille overvekten» var, viste det seg, tre ganger større risiko for at innvandrerbarn 0-6 år skulle oppleve grov vold i hjemmet, sammenliknet med andre svenske barn. Hvis man leste grundig, ble det påvist åtte ganger større hyppighet.

Generalsekretæren i Rädda Barnen - det var nesten det verste; en yttert pinlig seanse. Hun hadde ingen mening om dette kunne være et problem i Sverige. Hun savnet forskning på området. Inntil den foreligger, ville hun heller bekjempe «aga» i fjerne strøk på kloden.
- Men det er så lite forskning på området -.

Selvfølgelig er det lite forskning

Selvfølgelig er det lite forskning på området. Hvilken norsk eller svensk samfunnsviter vil bruke halve dagen på å forsvare seg mot rasiststempel? Som kommer som amen i kjerka hvis man bryter tausheten rundt temaet. Våre mest elskverdige progressive synes ikke å ha lært noe som helst av kjøret rundt hedersmord, kjønnslemlestelse og tvangsgifte.

- Det kan da ikke være noen heksekunst å bekjempe rasisme, samtidig som man verner de nordiske verdiene, sier slike som jeg. Men vi har ingen gjennomslagskraft.

Da den svenske utredningskomitéen fant indisier på at 0-6 års innvandrerbarn slås mye mer, og hardere, enn svenske barn, da skrinla de videre utredning.
- Hvorfor? spurte reporteren.
- Det ble ... bare ikke besluttet å ... gå videre -, mumlet den stakkars kvinnen, riktig utilpass. Jeg syntes synd på henne.

For hun var ikke utilpass uten grunn. Det somaliske samfunn, med prelater og hyperelskverdige svensker i spissen, arrangerte protestdemonstrasjoner utenfor rettslokalet da faren ble dømt til halvannet års fengsel, og fratatt foreldreretten.
- Rasisme! ropte de.

På TV i går sa en av dem at forbrytelsen var en familiesak, og at klansamfunnets måte var bedre enn den svenske måten.
- Svenskene må lære seg hvordan vi oppdrar våre barn, sa han, med usjenert forargelse. Man forsto at han følte seg trygg på moralsk oppbakking fra de vanlige «talking heads».

Veddemål

Jeg tar et veddemål på at noen av våre mest progressivt elskverdige snart trer frem og foreslår oppmykning av det norske forbudet mot fysisk avstraffelse av barn. Av ren menneskekjærlighet, av antirasistisk godvilje.

Ett veddemål har jeg allerede vunnet: Om at visse svenske, progressive bloggere straks ville stemple reportasjen som rasistisk. Nå venter jeg bare på «the usual suspects» her til lands.

-> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy