«Something is rotten in the state of Denmark», sies det. Antagelig. Men når jeg kikker dit det pekes, ser jeg noe som stinker verre enn dansker. Jeg snakker om den svære elefanten noen har trukket inn i det nordiske rom. Den må de se til å få jagd vekk fortest mulig. Ellers blir samlivet problematisk for oss alle.

Jeg snakker ikke om at noen innvandrere ikke forstår vårt demokrati, vår individualisme og ytringsfrihet, vårt kvinnesyn og vår seksualmoral. Ikke om det som muslimen Trond Ali Linstad kaller vulgærislam: At noen innvandrere stempler alt ikke-muslimsk som urent, og forakter det norske samfunnet. Jeg snakker ikke om patrialsk æreskultur. Jeg snakker ikke engang om kvinnesynet. Mange muslimer kommer fra tradisjonsstyrte samfunn, der man adlyder, og viser respekt. Vi skal ikke så langt tilbake i tiden for å kjenne det igjen.

Det fikser vi

Alt dette kan vi leve med, og fikse etter hvert. Tragisk og alvorlig som det enn er, ikke minst for mange tenåringsjenter oppvokst i Norge. Ingen vettuge har forestilt seg masseimmigrasjon uten kulturkollisjoner. Vi kjenner slikt igjen fra all immigranthistorie, ikke minst i USA.

De fleste muslimer er skikkelige mennesker, slik nordmenn er. De har ikke noe å gjøre med ynkelige massemordere, som påstår at de representerer dem, når de sprenger bomber og kutter struper foran tv-kameraer. Så det er heller ikke terrorisme jeg har i tankene.

Ikke islam i seg selv

Og det er ikke islam i seg selv som er problemet. Uten å vite allverdens om det, vil jeg tro at den ene religionen ikke inneholder flere rariteter enn den andre. Det ligger i vår kultur å akseptere at det forkynnes religiøse dogmer som fordømmer mye av det vi mener er umistelige verdier. Det er helt OK. Trosfrihet tilhører det liberale samfunn.

Bare så det også er sagt: Selvfølgelig er islam i Kairos middelklassestrøk en annen enn i bortglemte landsbyer. Fordi forestillingene i hodene på folk er en refleks av folks kulturelle og sosio-økonmiske betingelser. Kulturen og religionen er selvfølgelig to sider av samme sak.

Så vi må håpe at islam i Norge bli en annen enn i Pakistan. Muslimene har bragt forestillingene med seg fra hjemtraktenes stasjonære bygder, der man adlyder dem som forvalter overlevert visdom, og har svar på alle spørsmål. Ikke minst dissee umåtelige patriarkproblemer knyttet til kvinner, døtre og seksualitet. Huffameg! Så det vil nok ta litt tid før disse hittil så lammende lover kan diskuteres åpent blant norske muslimer, uten redsel for utstøtelse fra det trygge fellesskap.

Men de bør snarest mulig begynne å snakke om, og dytte på, elefanten. Det må vi, om nødvendig, tvinge dem til, hele tiden.

Så la oss snakke om elefanten i rommet, som alle er for høflige til å bemerke: Dette svære dyret som Dagbladet og politisk korrekte stirrer tvers igjennom. Mens de hamrer løs på ufyselig bedehusmentalitet på Sørlandet, og prestemannen Bondevik.
- Hvilket dyr???
- Ser du et dyr -?
- Nei, nei-nei-nei!

Ingen av dem har sett et dyr.

La meg peke. Se, her er dyret: Jeg snakker om den grunnleggende måten som Midtøstens islam adskiller seg fra moderne kristendom, og sentrale vestlige verdier. Dette at man ikke skiller mellom Allah og det verdslige. Men vil okkupere hele det offentlige rom.

Jeg sier ikke at det på den ene side finnes en religion, kristendommen, som står for frihet, toleranse og demokrati. Og på den annen side. islam, som er viet despotisme og opplysningsfiendtlighet. Jeg sier bare at kristendommen, gjennom århundrer, har blitt tvunget til å reformere seg. Det må islam i Norge også gjøre, fortest mulig. Det er norske muslimers ansvar å ta et kraftfullt oppgjør med den kulturbestemte forestilling de har med i bagasjen, om at deres tro skal fylle hele det offentlige rom.

Skillet mellom Gud og Keiser

Den viktigste forskjellen er ikke at Vårherre lot sin sønn bli født i en stall, lærte oss om tilgivelse og tvil, og om å vende det andre kinnet til. Man finner sikkert like vakre formuleringer i Koranen.

Det viktigste er at den kristne gud lærte oss om forskellen på Guds rike og Keiserens rike.

Islam er, såvidt jeg forstår, helt annerledes. En altomfattende og ufeilbarlig lovreligion, hvor troen og verdslige lover henger sammen, hvor svarene på alle tilværelsens spørsmål er gitt i den hellige bok, som ikke kan diskuteres, og slett ikke spottes.

Hovedproblemet er at islam er en oppskrift for et maktfullkomment religiøst autokrati. Det aksepterer vi aldri. Les europeisk historie, kjære imam, så skjønner du hvor blodig dette kan bli, hvis du turer frem.

Elefantens snabel

Men det er mer ved denne elefanten. Kan vi tillate at det bare er folk med sjofle motiver som bemerker dens særtrekk? Og da gjerne snakker om de 72 jomfruer i Paradis. Er det lurt - i lengden? Så la meg peke direkte på elefantens snabel, og spørre:

Hvordan i all verden kan det ha seg at en religion i våre dager omklamrer begreper som "hellig krig" og "martyrdød" og "fatwa"; dette som er kimen til så mye global elendighet? Hvordan kan det ha seg at man i fullt alvor sitter i teologiske konferanser og diskuterer fortolkninger av slikt?

Vi har feltprester, vi også. Men det er forbannet lenge siden de lovt paradisisk evig liv hvis man drepte fienden. Man nøyer seg vel med å si at krig ikke alltid er synd.

Alle religioner lærer, sant nok, det farlige nonsens at døden ikke er slutten. Men dette er selvfølgelig ufarliggjort hos oss, for lenge siden. Ingen sentral vestlig prelat ville finne på å akke frem og tilbake om det - i visse situasjoner - gir evig salighet å drepe abortleger, eller «hedninger», eller Salmon Rushdie, for den saks skyld. Men slikt fores vi daglig med på på fjernsyn:

- Jeg har sju sønner og bare én er død. Jeg er rede til å ofre seks andre også for islams sak.

Det er noen som lærer enkle mennesker å si slike ting.

De vil eie det offentlige rom

Og vi vet hvem det er: De prospektive totalherskerne, imamene og mullahene, og hva de nå heter. Vi begynner å få et innblikk i hva slags figurer dette kan være. Vi har sett det i Danmark nå sist, og må regne med at det ikke står bedre til i Oslo. De må lære seg at retten til å kritisere religiøse tabu er en like viktig frihet som den å få utøve sin religion.

De må lære seg at en religion kan eie sin del av det offentlige rom, men får ikke eie rommet som sådan. De prøver nå, sittende på elefanten sin, å by opp til kamp om hevdvunne verdier her til lands. Det må de gjerne gjøre. Men vi har regler for slikt. De kan ikke kreve rettslig og kulturell beskyttelse som er fullstendig avlegs i vårt samfunn.

Hvis man kjenner seg som et offer når man nektes å ta kontroll over dagsorden for den offentlige samtale i Norge, så er det en selvrettferdighet og arroganse, som vi ikke vil ha her til lands. De bør kikkes nøye etter i sømmene, og umiddelbart sendes tilbake til hjemtraktene, hvis de er på gjestebesøk. Og gjerne ta elefanten med seg.

—> erik ® 

(Skrevet - i affekt - under karikaturvanviddet.)