Mitt liv som kvinne

E-post Skriv ut PDF

male femaleDet var muligens litt overilt. Jeg skylder på min far, lensherren, og Simone de Beauvoir. Legen sa: «Kvinne? Det er svært enkelt. Hun er en livmor, et par eggstokker». Så jeg sa «Erika Hansen, gleder meg» da jeg stilte på den nye jobben.

Men det var som om jeg var usynlig den første tiden. Jeg ble liksom bortglemt og forbigått, eller overkjørt når jeg hintet om noe. Selv om sjefen satte pris på kaffen jeg traktet til alle.

- Det får'ra være faen, tenkte jeg, og slo i bordet. Men da lo de fælt, og syntes det var komisk.

- Så søt du er når du er sinna, lo de.
Og det er sant at øyensverten rant litt, men de skulle bare prøvd å gå rundt med slikt selv, tenkte jeg. Særlig kontorsjef Kristiansen, som har noen svære folder over øyelokket, og får vann i øynene når han doserer. Likevel holder man seg alvorlig og lytter.

Da begynte de å kutte meg vekk fra informasjonsstrømmen, snakke direkte med hverandre. Fordi jeg sikkert ikke brydde megom det, eller fordi jeg var så opptatt med andre ting, sa de.
- Du må jo likevel hjem til unger, antar jeg, når kveldsmøtet holdes.

Jeg lagde jo et helvetes rabalder, selvfølgelig. Da sendte de brev til personalsjefen, og ba om at «orstyrrende elementer, som virker negativt inn på arbeidsmiljøet» blir fjernet, eventuelt overført til annen avdeling.
- Vi har alltid hatt et godt og positivt arbeidsmiljø her på kontoret, og det vil vi bevare. Ingen av de andre kvinnelige medarbeiderne har hatt noe å utsette på våre arbeidformer, sa han strengt.

Og familien ble jo oppskjørtet.
- Uansett vil jo en slik arbeidsrytme gå ut over fremtidige barn. Du blir sliten og uten overskudd, kjære deg. Og tenk hvordan de vil mobbes på skolen, hvis et kommer ut at moren er en trøbbelmaker, sa min mor. den stolte livmorsfeminist.

Vasallen og lensherren

lensherren

Hun har alltid vært lykkelig som vasall, underlagt min far, lensherre og pungmaskulinist, hennes bindeledd til samfunnet.
- Jeg har da min deltidsjobb, mine foreninger og venninner, sier hun.

Og min far, lensherren, sier med vennlig røst - dette er noe som ligger ham varmt på hjertet, som han gjerne vil bli forstått på, det merker man - når han skjenker en pjolter og ser på en:
- Det har alltid vært mannen som har måttet sprenge grenser i kampen for tilværelsen. Kvinnens oppgave har vært å være fruktbar, skaffe familien avkom, oppdra dem og skape et hyggelig hjem.
- Det er biologien selv som begrenser kvinnen som individ, kjære Erik, sa han og så mildt og bestemt på meg.>

- Tull! Har du ikke lest Simone de Beauvoir? Man fødes ikke som kvinne, man blir det! smelte jeg til

Det var slik det startet.

Og nå sitter jeg her - Erika Hansen. Ikke vil jeg være bundet til min egen kropp, som et dyr. Ingen lensherre skal kommer her, uten kondomer, og gjøre meg til et offer for arten.
- Jeg protesterer mot at det finnes egenskaper som er forbeholdt det ene kjønnet
- Jeg vil være et individ, økonomisk frigjort, sier jeg.
- Sånn som Toril Moi, søsteren til Geir Arne.

Og nå har jeg snart 85 prosent av lønnen til guttene på avdelingen. Jeg sitter ofte sammen med min kampfelle, Elsa, og planlegger nye fremstøt i lunsjpausen. Idag snakket hun om den nyfødte datteren sin.
- Jeg gleder meg så til å se henne gå hånd i hånd med pappan sin på stranden, i en liten rosa strandkjole med blonder, og med hårsløyfe, sa hun.
Da begynte jeg å gråte.

–> erika ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy