Startside Livspusleriet Det lille vi Komiske stråler fra det fiolske

Komiske stråler fra det fiolske

E-post Skriv ut PDF
fiolske

Her om dagen dukket noen halvglemte erindringer opp. Jeg bodde noen år i Nord-Norge, i Fiolfjord - det fiolske, pleier jeg å si. For noen er oppvekst i slike bortgjemte avkroker noe de snakker nostalgisk om. For andre er det et mareritt som varer livet ut. Slik er det for meg.

- Nei, trur du ikke han Gamle-Erik e ute og går, sa fiolene til niåringen, dultet i hverandre og lo. Jeg lekte mye med prestesønnen. Fiolene ertet, og sa at han drepte katter, flådde dem og hengte skinnet på veggen i lekehuset. Da gråt han av forbitrelse. Men jeg var der hver dag og vet at det bare var tull. Vi samlet bare små flasker med farget vann, som vi satte på hyller, dusinvis av fargeglade flasker.

Like overfor presten bodde lærerinnen Sandås, som pratet med folk på tretti meters avstand når hun kom gående. Ungene lå på mage og kikker på det enorme rottebolet under huset hennes. Hun hadde løsgående gris i innhengning ved trappen, og minst 2-300 rotter løp på kryss og tvers. Hun lærte meg å male akvarell, viste hvordan man markerer mørk fjærekant med skygger.
- Det er så praktisk å ha katter, sa hun når de hoppet opp på bordet. De så velnærte ut -.

En vårdag hjalp jeg henne med trappevask. Hun gned plankene med voldsom energi, mens vannet skvatt og hun pratet uten stans. Da nærmet smeden Krestian seg, og jeg skottet fryktsomt på den svære mannen, med hode som en råtten vannmelon. Han var aktet predikant, og hadde en teori om at kjødelige drifter var knyttet til døsighet og lediggang.
- Nå, godeste fru Sandås, sa han med steinknuserrøst:
- Dokker e utkvilt og ubelæmra med kjødets løst, ser æ.

barndomsminnerDet må ha vært samtidig med min første forelskelse. Hun het Maren, var seksten år og «pike» hos oss. Hun tok meg på fanget og leste Terje Vigen - og jeg ble for poesi mot pikebryst. Og så 132 vers, da gett. Den sommeren i det fiolske, steg niåringen Erik opp på en stein og sang for en annen pike, i desperat forelskelse. Hun stoppet og var søtt forundret, med store øyne, og vi spaserte hånd i hånd helt til husene forsvant. «O, Romeo,Romeo! wherefore art thou Romeo?»

Hun het Marianne, og var sommerferierende fra Thv Meyers gate i Oslo. Men da hun noen dager etter ble en mindre og mindre prikk, i mørkeblå jakke og hvitt foldeskjørt, på sørgående hurtigrute, mistet jeg sangstemmen i flere år. På grunn av henne, har jeg hele mitt liv visst at «trelasthandleren og tomtespekulanten Thv. Meyer (1818-1909), den rikeste mann i Kristiania, forærte byen bl.a. Torggata bad». Akk ja, Marianne, du sa aldri gatenummeret.

Det var en sprø fiolmann som gikk på dampskipskaien, med geigerteller, og lette etter uran. Han var bolsjevik, og satt på Nilsenkaféen og belærte ungene om «komiske stråler fra verdensrommet».

Men de fleste fioler var solide og ordentlige folk, som ikke snakket om så ufiolske ting. Egentlig hadde de ikke så mye å si hverandre. Når de var på besøk, løste det seg ved at alt som ble sagt, ble gjentatt fem ganger, la jeg merke til:
- Ho Alis har fått ny bordduk.
- Nei, ka du si! Har ho Alis fått ny bordduk -?
- Ja, høre du ikke det. Ho fikk den i gave av ho Magnhild.
- E det du, Alis som har fått ny bordduk?
- Ja, se, ho har fått duk fra ho Magnhild.
Og med litt flaks satt det en tunghørt krok ved bordenden, som fylte den etterfølgende taushet med:
- Ka dokker si, e ho Magnhild blitt sjuk -?
Og så kunne de begynne på nytt igjen.

Siden var jeg der som femtenåring. Da forsto jeg at de ofte pratet upresist, ikke bare om katteskinn og bordduker. Men de hadde så mye å tenke på. De leste «Fiskaren» og merket seg det hvis noen var ufiolske. Et par ganger kom jeg i skade for å bruke ord som var upassende i det fiolske. Eller snakke om sånt som ikke var nevnt i dagens nyheter fra NRK.
- Æ synes du sku holde dæ te sånt som har skjedd, sa de da.

Heldigvis var jeg bare tilreisende. Hvis ikke, kunne det gått riktig ille. Fikk du fiollatteren imot deg, ble et latteroffer, da var du ferdig. Det var blodig alvor, det skjønte jeg. På den annen side var de hjelpeløse mot ironi. Hvis de møtte ironi i Langveien, ville de dulte i hverandre og si:
- Kainn du fortæll mæ ka i aillværdens namn og rike - !
Jeg skal vedde en stor seddel på at «Seinfeld» ikke fenget der.

Det slo meg at selv om fiolene var forstandige mennesker, skulle de ha seg frabedt ord, hendelser og kausalsammenhenger som forstyrret den ontologiske orden i det fiolske: Alt som det er verd å bry seg om, må veie under 800 kilo og ikke være lengre enn 16,5 meter, ellers blir det plunder på Hurtigruta. Det bør helst være avlangt, rundt eller menneskeformet, Unntak gis for notbruk og sjark, og visse himmellegemeer og sjøpattedyr som er nevnt i nyhetene på NRK. Rundt denne verdensordning hadde de bygd en mur, og mot den knustes all logikk og empiri til støv.

Den sommeren ble jeg invitert på Sankt Hans-fest hos Hartvigsens. Vi kjørte mellom gråstein og mosedotter og brune sneskavler selv i juni. En smal grusvei snodde seg opp på snaufjellet, over tundraliknende vidder, med reinlav og små pjuskete dvergbjørk og mygg. Her feiret fiolene Sankt Hans, i hytter med grårosa reinsdyrhorn over døren, og Hartviksen åpnet straks bokser med hermetiske pærer i seig sukkerlake:
- Nei, nu har vi det fint. Ka dokker si?

Når Hartviksen er i byen, ringer han, og har alltid en referanse til femtenåringens ordforbrytelser mot fiolsk folkeskikk:
- Nei, nu må vi ta oss en ordentlig intligænsprat, Erik, ka du si -?

-> erik ®

Deli.cio.us    Digg    reddit    Facebook    StumbleUpon    Newsvine

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
quote
bold
italicize
underline
strike
url
image
quote
quote
mindre | større

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy